Norge bør avskaffe énprosenten

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

I april publiserte OECD tall som burde utløst en helt annen debatt enn den vi fikk. Verdens samlede bistand falt med 23,1 prosent i 2025. Det er det største fallet noensinne. 

Mens store giverland kuttet, var Norge, Luxembourg, Sverige og Danmark de eneste landene som nådde FNs minstemål om å gi 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand.

Norge troner på toppen med 1,03 prosent. Dette ble i norsk offentlighet fremstilt som bevis på standhaftighet. Jeg leser det som et tegn på systemisk stagnasjon.

FNs 0,7-mål har røtter i Harrod-Domar-vekstmodellen og 1960-tallets antakelser om sammenhengen mellom investering og økonomisk vekst, antakelser som i dag er diskreditert. 

Pearson-kommisjonen, et internasjonalt ekspertutvalg for utviklingsbistand, anbefalte målet i 1969, og FN tok det inn året etter. Siden har mange giverland jobbet mot målet, uten å nå det.

Norges eget mål på 1 prosent ligger 43 prosent over denne utdaterte normen, og da Norge i fjor ga 1,03 prosent, er det omtrent 47 prosent høyere enn FNs mål. Det er ikke utledet av globale finansieringsbehov, av bistandens avkastning eller Norges styrker som giverland. Det har overlevd fordi ingen regjering har orket å ta kostnaden ved å røre ved det.

Hvorfor gir Norge nesten 50 prosent mer enn målet, og hva er egentlig begrunnelsen? Den er nemlig svak.

Bistand uten formål

Når rammen er fastsatt før formålet er identifisert, må forvaltningen få pengene ut døren innen nyttår – uavhengig av om det finnes prosjekter gode nok til å ta imot dem.

Norads egne rapporter, så vel som den internasjonale forskningslitteraturen, peker i samme retning: sammenhengen mellom bistandsvolum og økonomisk vekst er svak, nærmest fraværende. Norsk bistand til et land som Tanzania har pågått lang tid på høyt nivå.

Det redder liv. Det har ikke løftet landet ut av fattigdom. Dette er ikke et argument mot bistand. 

Det er et argument mot å la et prosenttall – ikke erfaringer med hva bistand faktisk kan oppnå – styre budsjettet.

Hva «normalt nivå» bør bety

Jeg foreslår ikke at Norge kutter 57 prosent slik USA gjorde, eller at vi skal sikte mot snittet i OECDs utviklingskomité på 0,26 prosent av BNI. «Normalt» bør bety land vi ellers sammenligner oss med: De nordiske og nordvesteuropeiske velferdsstatene som fortsatt slutter opp om FN-normen.

Det betyr en nedjustering fra dagens nivå til 0,7–0,85 prosent av BNI. Dette er på linje med Danmark og Sverige, ikke med Storbritannia som kutter kraftigere.

En analyse fra Universitetet i Newcastle i 2025 argumenterer for at kutt var politisk risikofritt nettopp fordi bistand «verken sanker stemmer eller vekker sympati».

Med et norsk bistandsbudsjett på 56,6 milliarder i 2026 vil en normalisering til 0,7 prosent av BNI frigjøre om lag 17 milliarder årlig. Norge bryter heller ikke med noe FN faktisk har bedt om. Utviklingsminister Aukrust argumenterer for at vi må «holde stand» nå som andre kutter.

Denne tanken forutsetter at bistandens verdi stiger proporsjonalt med giverbeløpet, uavhengig av resultater. Det finnes ikke belegg for det. 

Statsråden er praktfullt selvmotsigende på temaet bistandskutt. Nå skal norsk bistand rettes mot et nytt mål: Å skape jobber. Problemet er at infrastrukturbygging erfaringsmessig er blant det som skaper flest jobber, og det å bygge infrastruktur er ikke Norges styrke.

Og nysatsingen underslår hva regjeringen faktisk prioriterer: Samme statsbudsjett setter av 70 milliarder til militær støtte til Ukraina – en prioritering langt bedre forankret i norske sikkerhetsinteresser enn énprosenten noen gang har vært i bistandsteori.

Bistand er det ikke.

Bistandssektoren biter fra seg

Kirkens Nødhjelps generalsekretær Anne-Cecilie Kaltenborn avviser Aukrusts oppfordring om at organisasjonene selv skal foreslå kutt.

Hun kaller det «kannibalisme» og hevder at organisasjonene utgjør et økosystem, ikke et laug. Ingen har bedt Kirkens Nødhjelp spise seg selv. Spørsmålet er om Norge trenger et «økosystem» på akkurat denne størrelsen.

Erik Lunde i Strømmestiftelsen har alt levert det Kaltenborn kaller umulig i et svarinnlegg: konkrete forslag om å nedprioritere globale fellesgoder, konsentrere innsatsen til Afrika sør for Sahara og løfte utdanning.

Det er ikke kannibalisme å prioritere. 

Fra tvangsforet til slankekur

Det påfallende er hvor lite bistandssektoren har prioritert før i sommer – kanskje fordi den lenge har vært foie gras-fôret på statens penger, og fordi bistandsbudsjettet har mer enn femdoblet seg siden år 2000. På grunn av énprosentmålet – ikke fordi bistanden har levert.

Lederlønningene i bistandsindustrien, som har blitt et sysselsettingstiltak for avgåtte politikere, har derimot vokst. 

Global Partnership for Education-leder Laura Frigenti tilbakeviser Aukrusts påstand om at organisasjonen bruker to tredjedeler av midlene i mellominntektsland. Tallet skal være 51 prosent til lavinntektsland.

Har hun rett, er det et argument for å kutte kirurgisk – ikke et argument mot å kutte i det hele tatt.

Der kuttene bør begynne

Det åpenbare stedet å starte kuttene er i listen over prosjekter som bringer norsk bistand i vanry. Vi snakker isskulpturfestival i Kosovo, jazzfestival på Madagaskar og min personlige favoritt, rockeskole i Bosnia.

WWFs Eirik Lindebjerg og Agendas Trine Østereng vil beholde énprosenten, men medgir i samme debattinnlegg at bistandsbudsjettet finansierer «tapsavsetningen til det svært lønnsomme Klimainvesteringsfondet» – penger de selv mener ikke burde telles som bistand.

Hvis budsjettet alt er så overbefolket av ting som ikke er bistand at bransjen selv ber om et «tydeligere skille», er ikke det et argument for å bevare rammen. Det er et argument for at rammen ikke måler det den utgir seg for å måle.

Norge bør ikke kutte ut av gjerrighet. Vi skal gi det et kunnskapsbasert bistandsregime tilsier. I dag tilsier det reduksjon og prioritering – forankret i FNs egen norm, ikke i et hjemmelaget rekordtall som gagner mellommennene mest.