Norge bør slutte å konkurrere med Kina om bistand i Afrika

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Bintu Zahara Sakor Bintu Zahara Sakor Politisk analytiker og grunnlegger av Sakor Consulting.

I min forrige kronikk argumenterte jeg for at Norge står ved et veiskille i Afrika, og at landet må erstatte en aldrende bistandsmodell med et genuint partnerskap bygget på godt styresett, troverdighet og langsiktig samarbeid. Hvordan kan det omsettes til en strategi?

Kina mobiliserer industriell kapasitet. USA bruker mineralpolitikk som diplomatisk virkemiddel. EU løper om kapp for å sikre forsyningskjeder til det grønne skiftet. Disse maktene fisker alle i de samme farvannene og konkurrerer på de samme vilkårene: penger, infrastruktur, tilgang og innflytelse.

For et land med fem millioner innbyggere ville det være en strategisk feil å gå inn i denne konkurransen på de samme vilkårene. Norge kan ikke vinne den, og bør heller ikke forsøke. Og nettopp det er poenget.

Ut av det røde havet

Strategene W. Chan Kim og Renée Mauborgne trakk en gang et skille som kan overføres til geopolitikken.

«Røde hav» er de kjente, omstridte markedene der konkurrenter kjemper om den samme etterspørselen, til vannet blir blodrødt.

«Blå hav» er uutforskede områder der en aktør slutter å konkurrere og i stedet begynner å skape, ved å tilby noe så særpreget at konkurransen blir irrelevant. Du vinner ikke et rødt hav ved å kjempe hardere. Du vinner ved å forlate det.

I geoøkonomisk forstand er Afrika fortsatt et blått hav. Det synlige kappløpet – lånene, havnene, gruvene – er et rødt hav der alle stormaktene allerede er viklet inn. Men ved siden av dette finnes det et uutnyttet rom, definert av alt disse maktene strukturelt sett ikke kan tilby. Det er institusjonsbygging som ikke er utvinnende, bærekraftig forvaltning av ressursrikdom, og overføring av styringskapasitet fra en stat som faktisk har lykkes med dette. Det er Norges farvann.

Fra mulighet til strategi

Men en mulighet er ikke en strategi. Og her må vi være ærlige om en forvirring som preger nesten alle eksterne aktører i Afrika, Norge inkludert. Som Richard Rumelt argumenterer for i Good Strategy Bad Strategy, har de fleste organisasjoner egentlig ingen strategi. De har en liste over mål, som å «fremme utvikling», «styrke godt styresett», «sikre tilgang til mineraler». En dårlig strategi, skriver Rumelt, er rik på mål, men fattig på politikk og handling. Den største svakheten er at den aldri definerer utfordringen. Når du ikke kan sette navn på utfordringen, kan du heller ikke evaluere strategien – eller forbedre den.

En fordel ved å ha en god strategi er at konkurrentene så sjelden har en selv. Og fordi de heller ikke forventer at du skal ha en, lar de feltet stå åpent. På en arena full av mål, men fattig på sammenheng, blir sammenheng i seg selv et konkurransefortrinn. Norge trenger ikke å være større. Det trenger bare å være aktøren i rommet som faktisk har en strategi.

Hvordan kan en slik strategi se ut? Metoden til Kim og Mauborgne gir en vei fremover som kan anvendes på Norge, gjennom fem bevisste grep.

Fem grep

For det første: Velg hvor du skal begynne. Ikke «Afrika»  – men et brohode der Norges fortrinn møter et konkret behov. Senegal, som nylig har blitt gassprodusent, står for eksempel overfor nettopp den utfordringen Norge en gang løste, nemlig å omsette en inntektsstrøm fra hydrokarboner til bred velstand i stedet for å havne i ressursforbannelsen. Guinea stiller det samme spørsmålet om bauksitt og jernmalm. Begynn der sammenhengen er åpenbar, med et team som kombinerer eksperter og afrikanske motparter som reelle likemenn.

For det andre: Se ærlig på situasjonen slik den er i dag. Kartlegg Norges nåværende engasjement uten å pynte på bildet – de spredte programmene, prosjektene som vokser og krymper i takt med budsjettsyklusene – og spør om de bare etterligner de faktorene som stormaktene konkurrerer om.

For det tredje: Forestill deg hvor muligheten ligger. Det er de skjulte smertepunktene som den rådende modellen overser – utvinningsavtaler som ikke etterlater seg institusjoner, betingelser som oppleves paternalistiske, rikdom som kommer og forsvinner – og det enorme antallet afrikanske stater som er desillusjonerte over giveravhengighet og som leter etter en partner som tilbyr noe kategorisk annerledes.

For det fjerde: Bygg dette tilbudet ved å avvise at det handler om å være enten giver og investor, og skap en tredje kategori: den institusjonelle partneren. Ikke bistand, som skaper avhengighet; ikke utvinning, som skaper harme; men overføring av styringskapasitet mellom likeverdige parter. Det kan være å utvikle statlige investeringsfond sammen, etablere institusjoner for inntektsforvaltning, eksportere systemer for maritim forvaltning og åpenhet, eller støtte grønn industrialisering. Dette er det W. Chan Kim og Renée Mauborgne kaller verdinnovasjon: Særpreg kombinert med effektivitet. Norge trenger ikke å bruke mer penger enn Kina. Det trenger bare å tilby det Kina ikke kan tilby.

For det femte: Gå frem gjennom testing. I stedet for å proklamere en storslått doktrine bør Norge starte et avgrenset pilotprosjekt – som et partnerskap med Senegal om inntektsforvaltning, et initiativ for bedre styring av gruvesektoren i Guinea. Deretter forbedre modellen basert på reelle tilbakemeldinger, og så skalere den opp til andre ressursrike stater som står overfor den samme omstillingen.

Å skape Norges strategiske fortrinn

Logikken bak «det blå havet» er ikke å vinne den eksisterende konkurransen. Det er å gjøre konkurransen irrelevant. Norge vil aldri kunne matche stormaktene i Afrikas «røde hav», og det trenger vi heller ikke. Muligheten ligger i å definere et annet hav – et sted der Norges knappeste ressurser, troverdighet, institusjonell kompetanse og evne til å forvalte rikdom med langsiktighet, nettopp er det det finnes etterspørsel etter.

Vinduet står åpent, men det vil ikke gjøre det for alltid. Stormaktene har mål i Afrika – få av dem har en strategi. Der ligger muligheten. Afrika trenger ikke at Norge konkurrerer. Afrika trenger at Norge skaper noe nytt.