Elfenbenskysten er ikke bare vertsland for Afrika-mesterskapet i fotball, men også for migranter fra hele kontinentet.

I en region preget av jihadister på fremmarsj, regnes Elfenbenskysten som en fredelig oase.

– Folk har vært gode mot meg her, sier Mbi Smith Bisong fra Kamerun.

Vest-Afrikas fredelige oase

I Elfenbenskystens største by, Abidjan, bryr ikke folk flest seg om hvor man kommer fra. Her er det fred, religiøs toleranse og arbeid å finne. 

Publisert Oppdatert

– Jeg kom hit en fredag kveld og manglet et sted å sove, så jeg gikk til moskeen midt i sentrum. 

Det forteller 33-åringen Mbi Smith Bisong, som bor i Treichville-området i millionbyen Abidjan. Han har bodd her siden den fredagen for fire år siden, da han sent på kvelden fant veien til moskeen etter en lang reise fra hjemlandet Kamerun, der opptøyer og grusomheter hadde blitt en del av hverdagen.

Vi møter ham ved foten av en femetasjes bygning i en av Treichvilles mange trange gater. Samtalen blir tidvis avbrutt av tutende biler, pågående gateselgere eller når Mbi Smith Bisong muntert hilser på forbipasserende.

– Jeg sa til en mann jeg møtte i moskeen at jeg var i stand til å gjøre hva som helst av arbeid. Han ville vite om jeg kunne legge gulv, jeg sa ja selvom jeg aldri hadde gjort det før, forteller kameruneren.

I flere måneder slet han med gulvet. Det var hardt arbeid, men til slutt hadde han gjort seg fortjent til eierens tillit og fikk ansvaret for bygget der han i dag er vaktmester. 

– Jeg ville ikke bo på gata eller være tyv, så jeg bestemte meg for at jeg måtte holde ut i jobben, selv om den ikke var lett. Som du kan se, har jeg fortsatt sår i håndflatene mine.

Mbi Smith Bisong viser meg de to håndflatene. De er fulle av store, dype arr, og de forteller på sitt vis historien om den spede begynnelsen på integreringsprosessen hans i det nye samfunnet. Men kameruneren synes ikke synd på seg selv og dveler ikke lenger ved de skadde hendene.

Pengene fra vaktmesterjobben – i underkant av tre millioner CFA Francs (noe som tilsvarer rundt 50.000 kroner) – har han brukt til å investere i en kiosk. Han har hyret inn noen venner til å selge kaffe, parfyme, kjoler og andre småting.

– Jeg opplever endring i alt jeg gjør. Elfenbenskysten er et godt land, og jeg har opplevd at folk er gode mot meg her. Først var det vanskelig å venne seg til matkulturen, men folk gjorde alt de kunne for å overbevise meg om at maten deres ikke er farlig og at jeg ikke ble syk av den.

Les også: Fotballfeberen har inntatt Elfenbenskysten

Flesteparten av migrantene forlater ikke Afrika

Mbi Smith Bisong har reist mer enn 2000 kilometer og krysset fem landegrenser for å komme til Elfenbenskysten. I de fleste byene ville han nok bli sett på som en fremmed, men ikke i Abidjan, og absolutt ikke i Treichville. Her er han regelen og ikke unntaket.

Treichville er ett av de livligste nabolagene i hele Abidjan. Selv i de sene kveldstimer er det travelt i gatene, som er fylt av ulike lands flagg side om side.
Treichville er ett av de livligste nabolagene i hele Abidjan. Selv i de sene kveldstimer er det travelt i gatene, som er fylt av ulike lands flagg side om side.

Treichville oser av mangfold. På det lille området blander maliske fotballdrakter seg med nigeriansk slang og senegalesiske gatekjøkken.

Maritou Abarchi er i ferd med å åpne et av de senegalesiske gatekjøkkenene. Det er sen ettermiddag, og snart strømmer kundene til. Det er like før grytene tas fram og gassapparatene tennes. Maritou er oppvokst i Elfenbenskysten og kunne ikke ha forestilt seg et liv i foreldrenes hjemland, Senegal.

– Jeg er født og oppvokst i Elfenbenskysten, og det er kult å bo her. Selv vennene mine som bor i Senegal, drømmer om å bo i Abidjan.

Den unge, senegalesiske kokken er ugift. Hun har ennå ikke funnet den rette partneren forteller hun, men når hun gjør det, spiller det ingen rolle hvilken hudfarge vedkommende har. 

– Jeg kan gifte meg med hvem det måtte være, sier hun og ler høyt.

Maritou Abarchis foreldre ble født i Senegal, men hun kunne ikke ha tenkt seg å bo der. Det er i Treichville i Abidjan det skjer.
Maritou Abarchis foreldre ble født i Senegal, men hun kunne ikke ha tenkt seg å bo der. Det er i Treichville i Abidjan det skjer.

I Elfenbenskysten er gjestfrihet ikke bare tomme ord. 25 prosent av den ivorianske befolkningen sies å være fra utlandet. Det vestafrikanske landet er viktig i afrikansk migrasjon.

For selv om det vestlige mediebildet domineres av forliste båter i Middelhavet og utmattende reiser gjennom Sahara-ørkenen, er sannheten at et stort flertall av Afrikas migranter aldri forlater kontinentet. Eller sagt med forskerspråk: Den intrakontinentale migrasjonen er langt større enn den interkontinentale.

Migrasjonsstatistikk skal alltid tas med en klype salt, siden mange migranter er irregulære og derfor ikke blir registrert, men de siste tallene viser at omtrent 80 prosent av alle afrikanske migranter forblir i Afrika.

Regionens trygge havn

En av de viktigste grunnene til at mange migranter velger å bosette seg i Elfenbenskysten, er landets stabile sikkerhetssituasjon.

Siden slutten på Den andre ivorianske borgerkrigen i 2011, har det vestafrikanske landet raskt utviklet seg til en fredelig oase i en ellers utrygg og uforutsigbar region.

«Elfenbenskysten er enestående godt utrustet for å beskytte seg mot regionens jihadistiske ekspansjon». Slik konkluderte en omfattende International Crisis Group-rapport, som handlet om Elfenbenskystens til nå vellykkede forsvar mot terrortrusselen som truer nabolandene Mali og Burkina Faso, og som har drevet tusenvis av mennesker på flukt.

Mange av de faktorene som har bidratt til å destabilisere Mali og Burkina Faso, er imidlertid også til stede i Elfenbenskysten, spesielt i den nordlige delen av landet. Det dreier seg om fattigdom, mangel på utvikling og utbredt kriminalitet, som smugling og ulovlig gruvedrift.

Likevel har Elfenbenskysten klart å forhindre den samme sikkerhetskollapsen som man ser utspille seg i nabolandene.

President Alassane Ouattara har siden han kom til makten i 2011 iverksatt en rekke tiltak for å bekjempe terrorisme, inkludert opprettelsen av Académie Internationale de Lutte contre le Terrorisme (Det internasjonale akademiet for bekjempelse av terrorisme), som delvis finansieres av Frankrike.

Også nylig oppstått samarbeid mellom sivilbefolkningen og militæret i det nordlige Elfenbenskysten, har styrket tilliten mellom befolkningen og de væpnede styrkene, som etter borgerkrigene var på et historisk lavpunkt.

– Her er levestandarden høy

Foruten økt sikkerhet, har regjeringen hatt et bevisst forhold til fordelene av en sterk økonomi. Et tiår med offentlige investeringer, en stor del av disse levert av eksterne partnere, har forbedret tilgangen til elektrisitet, drikkevann, utdanning og helsehjelp i hele landet og redusert fattigdommen betraktelig.

En av dem som har nytt godt av den økonomiske framgangen, er jernvarehandleren Mustafa Lateef, en middelaldrende nigeriansk mann som har bodd i Treichville i snart 20 år.

Han sitter på en liten benk i butikken sin og scroller på telefonen. En lang arbeidsdag er nettopp avsluttet.

Mustafa Lateef har bodd i Elfenbenskysten i 20 år. Men når han får sjansen, reiser han tilbake til hjemlandet Nigeria der han har bygget et hus til familien.
Mustafa Lateef har bodd i Elfenbenskysten i 20 år. Men når han får sjansen, reiser han tilbake til hjemlandet Nigeria der han har bygget et hus til familien.

– Levestandarden her i landet er høy, veldig høy. Har du en jobb, har du nok til å forsørge deg selv. Slik er det ikke i alle afrikanske land, sier Mustafa.

Arbeidsledigheten i Elfenbenskysten var, ifølge Verdensbanken, på kun 2,6 prosent i 2022. I Nigeria er den over dobbelt så høy, selv om det skal nevnes at arbeidsledighetstallene tolkes ulikt av ulike aktører.

Flere ganger i året reiser jernvarehandleren til Nigeria, hvor han har bygget et hus til familien sin. Det er mulig fordi Elfenbenskysten og Nigeria begge er medlemmer av Det økonomiske fellesskapet for vestafrikanske stater, ECOWAS. Dette er ifølge jernvarehandleren en veldig god ting:

– I ECOWAS er det fri bevegelse. Hvis du har penger, kan du reise.

Men nylig annonserte Burkina Faso, Mali og Niger at de ønsker å forlate ECOWAS. Landene – som alle er ledet av militærjuntaer som har tatt makten gjennom kupp – er allerede suspendert fra organisasjonen, men vil nå angivelig forlate organisasjonen permanent.

Mustafa Lateef peker rundt i gaten. Han er nervøs for hva som vil skje med sine maliske og burkinske venner dersom trusselen om å forlate ECOWAS blir virkelighet.

– Han der er fra Mali, og han ved siden av fra Burkina Faso. Her lever vi i solidaritet med hverandre, og ingen bryr seg egentlig om hvor vi kommer fra. Slik er det åpenbart ikke alltid for politikerne, sier han.

Religionsfrihet med forbehold

I Treichville blomstrer religiøs sameksistens. Kirker og moskeer ligger side om side, og på søndager er gatene fylt med kirkesang og bønn. Ifølge anslag fra Pew Research Center er 37 prosent av ivorianerne muslimer, mens kristne utgjør rundt 44 prosent.

I samtalen med kamerunske Mbi Smith Bisong blir jeg overrasket. Hvorfor kaller vennene ham Ibrahim?

Ibrahim er hans muslimske navn, forteller han og ler. Han fikk navnet da han konverterte til Islam kort tid etter ankomsten til Treichville. Tidligere var han kristen.

– Fra den dagen jeg konverterte til islam, har jeg sett endringer i livet mitt. Da jeg var kristen, gjorde jeg mange dumme ting. Jeg respekterte ikke folk, og jeg jaktet damer på alle tenkelige måter.

Mbi Smith Bisong – eller Ibrahim – kobler den økonomiske fremgangen han opplever til konverteringen til islam. I Elfenbenskysten lærte han at alkohol og sex utenfor ekteskapet ikke blir sett positivt på i Islam, og han har siden underkastet seg den doktrinen, sier han.

Mbi Smith Bisong forlot det vestlige Kamerun og byen Limbe volden økte. I Abidjan har han funnet stabilitet, jobbmuligheter, en ny kone – og en ny religion.
Mbi Smith Bisong forlot det vestlige Kamerun og byen Limbe volden økte. I Abidjan har han funnet stabilitet, jobbmuligheter, en ny kone – og en ny religion.

– I dag drikker jeg ikke alkohol lenger, og jeg løper ikke etter prostituerte. Jeg henger alltid her (i bygningen red.) Jeg tror det er på grunn av Allahs nåde at jeg er her i Abidjan i dag.

Religiøs toleranse gjennomsyrer det ivorianske samfunnet.

President Ouattara er muslim, men gift med en katolsk kvinne. I motsetning til sin forgjenger, Laurent Gbagbo, som diskriminerte den muslimske befolkningen, har Ouattara gradvis lyktes med å fremme en dialogkultur. Landets religiøse mangfold er en styrke snarere en svakhet.

Men den ivorianske religionsfriheten kommer med noen få betydelige begrensninger: I Elfenbenskysten forventes det nemlig at religiøse organisasjoner, spesielt muslimske, følger regjeringens politiske linje nøye. Landets makthavere vil gjøre alt de kan for at den jihadistiske terroren, som har forårsaket død og ødeleggelser i nabolandene i nord, ikke finner veien til Elfenbenskysten.

Spesielt i den nordlige Elfenbenskysten, nær grensene til Burkina Faso og Mali, er myndighetene i beredskap.

Her kreves det at omreisende imamer sender sine prekener til godkjenning hos myndighetene før de får lov til å preke. 

De er nemlig klar over at det i Burkina Faso og Mali ofte har vært gjennom religiøse institusjoner at jihadist-soldater har blitt rekruttert, og på denne måten er regjeringens tette samarbeid med religiøse organisasjoner en viktig del av strategien for å bekjempe terror. 

For godt til å være sant?

Det er bare 13 år siden Elfenbenskysten måtte komme seg på beina igjen etter to ødeleggende borgerkriger. Etniske og religiøse spenninger hadde delt landet i to i nesten et tiår. Med det i mente, kan dagens samhold i landet fremstå nærmest utopisk.

– Er ikke din vellykkede integrering nesten for god til å være sann? spør jeg Mbi Smith Bisongs.

Han ser ned i bakken og tenker seg om noen sekunder før han svarer:

– Noen ganger blir det unødvendige diskusjoner. Sånn kan det være overalt, men noen ganger er det folk som sier til meg at jeg bare burde reise tilbake til hjemlandet mitt, eller at jeg bare er en gjest her.

Slike ting er vonde å høre, forteller kameruneren, som også har erfart at ikke alle bekjentskaper i Elfenbenskysten er gode. Han har flere ganger opplevd at folk utnytter hans manglende kunnskap om landet, ifølge ham selv.

– Det er unge gutter som ikke engang er eldre enn min egen lillebror, men fordi jeg er en fremmed, vil de forsøke å utnytte meg, sier han.

De dårlige erfaringene har likevel ikke endret Mbi Smith Bisongs generelle inntrykk av sitt nye land . Han stortrives, og når jeg spør hva han vil fortelle om Elfenbenskysten til norske lesere som kanskje aldri har besøkt landet, er han klar:

– Det jeg vil si om Elfenbenskysten er at det er et godt land. Har du penger og vil starte et foretak, kommer det til å vokse, mener han.

Powered by Labrador CMS