Flykter fra krig i Sudan til kriserammede Sør-Sudan

I flyktningleiren i byen Renk helt nord i Sør-Sudan, bare noen kilometer fra grensen til Sudan, forteller folk om matmangel, trengsel og sykdomsutbrudd.

− Jeg vet nesten ikke om noe annet enn krig, forteller Maha Bushara. 

Trettiseksåringen slår seg ned ved et bord i ett av teltene som er satt opp langs en nedslitt teglsteinsfasade.

Det er ettermiddag i flyktningleiren. Bushara har vært her i fire måneder. Da hun kom i juli, midt i regnperioden, var leiren oversvømmet. 

− Det var vann over alt, forteller hun og peker på de dype grøftene som er gravd mellom teltradene. 

− Nå har vannstanden endelig begynt å gå ned, men vi har ikke fått beskjed om når vi kan komme oss videre. I starten spurte vi, men nå orker vi knapt lenger. Jeg har bodd i teltleire i nesten hele mitt voksne liv. 

Veiene ødelagt av flom

Grener, tepper og matter er satt opp som beskyttelse mot den sterke solen. Det er trangt, varmt og skittent.

Leiren skulle være en midlertidig løsning da kamphandlingene brøt ut i Sudans hovedstad Karthom i midten av april, ifølge UNHCR. Men enorme oversvømmelser har ødelagt veiene sørover og nå bor omkring 20 000 mennesker blant de utbombede bygningene i det som en gang var Upper Nile University. 

Veiene har ligget under vann i flere måneder og flyktningene har ingen andre steder å dra. Hver dag krysser flere mennesker grensen og situasjonen blir stadig mer uholdbar. 

− Vi jobber allerede lengre skift for å rekke over alle pasienter, forteller legen som leder helsearbeidet i leiren.

Nesten alle som kommer har behov for en form for behandling eller hjelp. Leiren har hatt flere utbrudd av meslinger, og malaria er så utbredt at alle som ankommer testes rutinemessing.

− Mange er utmagrede etter den lange reisen og nesten alle barn er kraftig underernært. De aller mest akutte tilfellene henviser vi til sykehuset i Renk, sier han. 

Les kronikken:  Krisen i Sudan kan destabilisere hele regionen, skriver Maren Sæbø

Spiser én gang om dagen

Utenfor et av teltene står folk som akkurat har kommet i kø for å få mat til de aller minste barna.

Hver familie får en pakke med energikaker og basisråvarer. Ingen annen mat deles ut, men flyktningene får en sum på 12 000 sørsudanske pund, tilsvarende 130 norske kroner, i uken de kan kjøpe mat for. 

Pengene rekker ikke langt, forteller Mohamed Madani (28), som flyktet fra Khartoum i juli.

− Ett måltid mat koster 2000 pund, så det er mange familier som ikke spiser mer enn én gang om dagen. Det er tøft for alle, sier han. 

Har ikke møtt sin yngste datter

Madani kom seg ut av hovedstaden i Sudan noen uker etter at kampene brøt ut. 

− Det er første gangen jeg har opplevd krig. Plutselig lå det døde kropper i gatene. Det var grusomt, forteller han. 

− Da jeg vokste opp hørte vi om krigen i Darfur, men vi levde et godt liv i Khartoum. Mine foreldre kjempet for at min søster og jeg skulle få mulighet til å studere. Jeg har utdannet meg og jobbet et år som engelslærer før krigen brøt ut. 

Nå arbeider han for den franske hjelpeorganisasjonen Acted og hjelper nyankomne tilrette i leiren. 

− Det har gitt tilværelsen her i leiren større mening. Da jeg først kom hit savnet jeg familien min og ble veldig deprimert. Nå kjenner jeg at jeg i alle fall gjør noe meningsfullt. 

Som Maha Bushara venter han på å kunne reise videre til den mer permanente flyktningleiren i Maban, 36 mil lengre sør. Hans foreldre, kone og barn er fortsatt igjen i Sudan. 

− Jeg har ikke en gang truffet min yngste datter. Hun ble født bare for noen dager siden, sier han. 

Flyktninger fortsetter å komme

Familier fortsetter å strømme til leiren, mens solen går ned over horisonten. Sultne og trøtte forsøker de å finne et sted å slå leir. 

Flesteparten av de omlag seks millioner mennesker som er drevet på flukt siden kampene mellom den sudanske hæren og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces brøt ut, er kvinner og barn, viser tall fra UNHCR

Mellom de gamle universitetsbygningene i Renk presser familier seg sammen under provisorisk dekke. Nettene begynner å bli kalde, forteller Madani. 

− Den første natten var verst. Jeg husker at jeg la hodet på ryggsekken min og lå og stirret i taket. Jeg har alltid hatt kontroll på livet mitt og en plan for fremtiden. Nå kjennes det ut som at livet har tatt kontroll over meg.

−  Jeg forsøker å tenke positivt, at dette er en prøvelse som kommer til å gi nye muligheter, men akkurat nå bare overlever vi dag for dag.