Utvikling, funksjons-hemming og klarsyn

Vanligvis tenker jeg ikke på slike spørsmål. Det er så mye annet. Men så kom jeg over en rapport fra Malawi som fikk meg til å reflekter litt. Døve, svaksynte og barn med epilepsi vil opp og frem, også i et av verdens fattigste og korrupte land. Er det i det hele tatt mulig og noen vits å bruke penger på slikt?

Malawi er fattig, støvete, tørkeutsatt og matusikkert, med en korrupsjonsskandale i 2013, kalt Cashgate, som har rystet folket. Men landet må likevel forholde seg til at retten til utdanning er en menneskerett. I tillegg kommer den internasjonale konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Og FNs nye bærekraftsmål, som gjelder 2015 – 2030. Der er det helt klart: Alle skal med, også de funksjonshemmede. Uansett hvor fattig landet er.

Sintef, grunndata og handling

Generelt sliter fattige lands barn med tilgang til utdanning. Barn med nedsatt funksjonsevne er særlig sårbare for utstøting. For å finne ut mer av hvordan situasjonen er i Malawi har Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), en av flere medlemsorganisasjoner i Atlas-Alliansen, hyret inn Sintef for å kartlegge situasjonen. Målet med studien har vært å gjennomføre en grundig utforskning av barrierer, og mulige tilretteleggere for tilgang til utdanning for barn og unge med nedsatt funksjonsevne i Malawi. Sintef har mange hatter og med sine 2000 ansatte driver de anvendt forskning og innovasjon, også innen helse og velferd. Nytt for meg, men godt å vite. Stine Hellum Braathen, og Alister Munthali, sistnevnte fra University of Malawi, har sammen laget studien Disability and Education: Qualitative case studies from Malawi. FFO vil vite hvordan terrenget ser ut før de investerer mer. Klokt, spør du meg.

I 2009 var det 3,671,481 elever i grunnskolen og 243 838 i videregående skoler i Malawi. Blant disse var andelen identifiserte elever med særskilte opplæringsbehov 2,3% i grunnskolen, og 1,1% i videregående skoler. En rekke elever med funksjonshemninger fanges likevel ikke opp av denne statistikken, og de som ikke går på skole regnes ikke. Et anslag er at 35% av mennesker med nedsatt funksjonsevne i landet aldri har gått på skole.

Barn, som alle andre

I utgangspunktet er noen av de barna studien tegner et portrett av ikke ulikt det vi også kunne ha funnet her hjemme. En av dem er Joseph, en ni år gammel gutt med lærevansker. Han leser og skriver veldig sakte, og sliter med å holde tritt på skolen. Han er også veldig urolig, har konsentrasjonsproblemer og kan være aggressiv. Han «dumper» stadig, ettersom han ikke klarer å holde følge med de andre.

William er ni år og døv. Han kan ikke tegnspråk, og dermed er kommunikasjonen hans svært begrenset. Han begynte på skolen et par år etter at han egentlig skulle ha begynt. At han i det hele tatt går er takket være at en spesialundervisningslærer oppfordret foreldrene til å sende ham på skolen.

Rose er en 11 år gammel jente med fysisk mild utviklingshemming. Hun er HIV-positiv, og har mistet begge foreldrene på grunn av aids. Hun begynte på skolen tidlig, men ble syk og var borte fra skolen i to år, og sykdommen har gjort at hun har blitt hengende langt etter. Nå går hun i 2. klasse.

Atupele er 20 år gammel. Hun droppet ut av skolen tidlig på grunn av epilepsi. Foreldrene føler hun er nå for gammel til å gå på skolen, og hun tror ikke selv hun kan gå på skolen. Hun har et to år gammelt barn. Edward er en 12 år gammel gutt med synshemming. Han leser og skriver sakte, og sliter med å konsentrere seg. Han har dumpet flere ganger.

Et langt lerret å bleke

Sintef-studien avdekker at mangel på ressurser er stort problem. Surprise. Men det er likevel viktig å få det fastslått. En gang for alle. Det er nesten ingen spesialpedagoger, og de få som er må dekke for mange skoler og har for mange elever å ivareta. Det er lange strekk å tilbakelegge, ved hjelp av en sykkel som eneste transportmiddel.

Informantene fremhever mangelen på spesialutstyr som en viktig hindring for inkluderende opplæring. Fra casestudiene finner vi eksempel at Rose kunne ha hatt nytte av en rullestol. Edward opplever også mangel på spesialutstyr, med en synshemming som kunne forbedres betraktelig med visuelle hjelpemidler. For William, som er døv, er mangel på tegnspråkkunnskap en stor hindring for hans utdannelse. Han har vært heldig som har blitt lagt merke til av en spesiallærer, men andre hørselshemmede elever vil trolig aldri gå på skole, eller vil raskt slutte fordi kommunikasjonen blir lite tilrettelagt.

Spesiallærerne er bekymret for at mange elever med spesielle behov ikke blir plukket opp. Dette fordi mange skoler i distriktet ikke er dekket av utdanningsprogram for de med spesialbehov. Og også fordi de uansett ikke har kapasitet til å gjennomføre så mange tester som de egentlig skal i de få skolene som på papiret har et program.

Den dårlige fysiske utformingen på mange skoler er en stor barriere for barn med nedsatt funksjonsevne. For Rose, for eksempel, er alle de høye tersklene problematisk. Hun må bæres inn i klasserommet hver morgen, og bli plukket opp og båret ut når skolen er ferdig. Toalett er ikke tilrettelagt for Rose. Resultatet er at hun sitter på samme sted i klasserommet hele dagen, det vil si på gulvet. Sitteplasser er ubehagelig for henne, men det er ingen stoler. Hverken for henne, eller for noen av de andre elevene, for den saks skyld. Dårlige toalettforhold er generelt et problem for jenter. Antall voldtekter i og rundt tiden for å gå og tisse i bushen er urovekkende høyt.

Et land ribbet for pulter og stoler

Skolene står generelt overfor en alvorlig mangel på infrastruktur, som pulter, stoler og også mangel på lærebøker og skrivesaker. For mange av elevene med spesielle behov, som trenger ekstra hjelp med skolearbeid utenfor skoletid, er mangelen på lærebøker et problem. Studien understreker av både lærere og elever melder at størrelsen på en klasse er en stor hindring for inkluderende opplæring. Én lærer alene har ofte så mange som hundre, eller flere elever. Da sier det seg selv at de har svært lite tid og kapasitet igjen til å ivareta elever med spesielle behov. Men noen lærere mener at litt ekstraopplæring i å behandle elever med spesielle behov ville ha gjort susen. Det er et spørsmål om innstilling. For eksempel finner mange lærere Joseph utfordrende; han krever ekstra tid og oppmerksomhet, og han kan være en plage i klassen. Men Joseph har likevel vært heldig og har hatt en lidenskapelig lærer, og for henne var det ikke vanskelig å få plass til Joseph, og andre elever med spesielle behov.

Lærere som henne gjør en enorm forskjell for barn med spesielle behov. William, som er døv, har også vært heldig som har blitt fulgt opp tett av en spesialundervisningslærer. Når han er i egen klasse er han lykkelig, mens han er misfornøyd de dagene han undervist i mainstream-klassen. Han klager over at andre elever erter ham. Edward kan være aggressiv og frustrert på grunn av synsproblemene sine, som gjør ham sliter på skolen. Dette gjør at enkelte lærere har negative holdninger til ham. Atupele, med sin epilepsi, følte at hun fikk ingen støtte når hun hadde anfall på skolen, ikke fra jevnaldrende og ikke fra lærerne. Resultatet var at hun droppet ut.

Finnes det håp, mot slike materielle ods? Tja, foreldres holdninger blir i alle fall avgjørende. De som verdsetter utdanning kan, om de har midler, bruker penger på deltidklasser, og er generelt flinke til å følge anbefalinger fra lærere og spesiallærer. For lavt utdannede foreldre flest, er troen på at det nytter liten, og de trekker heller barna ut av skolesystemet. Moren til William tror ikke en døv og stum barn kan lykkes med sin utdannelse. På grunn av dette hun bekymrer for at han vil ha et vanskelig liv. Hos Atupele, med epilepsi, har familien ingen pedagogiske forventninger til henne. De mener at epilepsi ikke er kompatibelt med skolen. De tror imidlertid at hun kan bidra til jordbruk eller andre inntektsbringende aktiviteter, selv uten en utdannelse. Edward har høye forhåpninger for seg og fremtiden. Han ønsker å bli lærer, for å hjelpe elever som ham selv. Foreldrene har også forhåpninger til ham, men de er redd for at hans synshemming vil hindre ham i å lykkes i skolen.

Cashgate, budsjettstøtte og fattigdom

Malawi står ovenfor åpenbare utfordringer i skolesektoren. Og i forhold til funksjonshemmede. Og landet står også overfor klimaendringer og vedvarende budsjettunderskudd. For et land kronisk avhengig av bistand har det vært tøffe tider etter Cashgateskandalen i 2013 og donorene frøs budsjettstøtten. Men nærmere 70 personer er blitt tiltalt og flere personer dømt. Likevel har de fleste bilaterale donorene nølt med å gjenoppta budsjettstøtten i påvente av at regjeringen gjennomfører de nødvendige reformene for å bedre budsjettdisiplin og økonomisk styring. Heller ikke Norge har gjenopptatt budsjettstøtten.

I januar 2015 havnet Malawi på førsteplassen over verdens fattigste land målt i BNP per innbygger, ifølge data fra Verdensbanken. Human Development Index har rangert Malawi som verdens 13. fattigste land. Fremdeles lever 48,8 prosent av malawierne under FNs fattigdomsgrense. Landet er sterkt avhengig av jordbruk og forutsigbare værforhold for planting og høsting og derfor svært sårbart for klimaendringer. Dette ble tydelig da Malawi i januar 2015 opplevde uvanlig kraftige nedbørsmengder og flom i 15 av landets distrikter. De ekstreme vannmassene førte til tap av liv, internt fordrevne og store materielle skader. Nedbørsmengdene skylte også vekk mye av årets maisavlinger. Den påfølgende tørken har gjort det vanskelig å plante nye avlinger. FN har anslått at så mange som 3 millioner malawiere vil bli rammet av matkrise i tiden fremover.

Men til tross for dette høster regjeringen ros på flere områder. Det eksisterer nå en plan for reform av offentlig sektor. En ny ekteskapslov er vedtatt, som fastsetter minstealder for ekteskapsinngåelse til 18 år. Ifølge Bistandsaktuelt skal Malawis sosialminister ha opphevet så mange som 600 000 barneekteskap i løpet av 2015, og de fleste av disse barna skal ha returnert til skolebenken.

Den 10. mai inviterte Norad til et stort møte om hvordan vi skal få bukt med den globale fattigdommen. Det er enighet om at man må fokusere på de aller fattigste, og det er etter hvert mye dokumentasjon på at funksjonshemmede utgjør en stor del av disse. Dette er også en gruppe som man vet at ofte er ekskludert fra helse, sosial og utdanningstjenester. Det vil ikke være mulig å nå utviklingsmålene uten å fokusere på inkludering av denne enormt store "minoritetsgruppen", som utgjør rundt 1 milliard mennesker (http://www.who.int/disabilities/world_report/2011/report.pdf).

Malawi som case og mulighet

Utdanning er en nøkkel til å komme seg ut av fattigdom. For å kunne løse dette problemet må man vite hva problemet er, hvem som har dette problemet (hvem er de "sårbare gruppene") og hvordan man best kan løse det. Dette er svar som man kan få gjennom ulike typer forskning. I Malawi ble det for litt over ti år siden gjennomført en stor representativ studie om funksjonshemmedes levekår (en liknende studie skal gjøres på nytt i løpet av 2016), og fra den vet vi at funksjonshemmede har problemer med å få tilgang til utdanning, fra grunnskole til høyere utdanning. Sintefs kvalitative studie jeg nettopp har beskrevet forsøker å forklare hva problemene deres er.

Med Sintef-rapporten i baklomma, kan kanskje derfor FFO og Atlas-Alliansen med fornyet styrke gå løs på de store utfordringen det utvilsomt må være å bistå malawiske partnere i deres arbeid for funksjonshemmedes kår i landet? Malawi er litt av et case. Men jammen er det også litt av en mulighet. Nå som vi har kunnskap som basis er alt mulig.