Du vil ikke like det som kommer etter et imperium

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Professor ved MF vitenskapelige høyskole og tilknyttet den liberale tankesmien Civita, Torkel Brekke, har kommet med en ny bok. 

I Imperiet faller går Brekke gjennom syv imperiers sammenbrudd, for å forklare hva vi kan lære av deres fall og avkrefte noen myter om nasjonalstaten.

De store linjene

Bokanmeldelse

• Imperiet faller – syv rikers sammenbrudd og hva man kan lære av dem
• Torkel Brekke
• Dreyers forlag 
• 250 sider

Et problem med denne typen bøker er at man presser inn mye historie på 250 sider. De syv rikenes fall kunne trengt en bok hver, noe det også finnes mange av. 

Det er heller ikke poenget med boken. Det er derimot å gi et større blikk på verdenshistorien og hva imperier betyr for oss.

Dette er bokens største styrke. Den får oss til å tenke på hva imperier har betydd for oss i verdenshistorien. 

Brekke hevder at vi i Vesten lever under det amerikanske imperiet, uten at vi nødvendigvis tenker så mye over det. USAs fall som imperium, vil gjøre at vi må stille spørsmål om veien videre og hva som vil skje med oss i Europa. 

Er vi forberedt på et slikt fall og hva slags løsninger har vi?

De fleste mennesker gjennom historien har vært påvirket på en eller annen måte av store imperier. Det er ikke nødvendigvis slik at mennesket i sin samtid har tenkt over dette i deres daglige liv, og at imperiets fall kom som et sjokk for mange av dem, men imperiene har vært store påvirkningsfaktorer.

For å låne et sitat fra Mark Twain, kan vi kanskje si at historien gjentar seg ikke, men den rimer. Vi kan lære å håndtere og forberede oss på det amerikanske imperiets fall ved å se på tidligere fall.

Syv imperier

De syv rikene Brekke går gjennom er Romerriket, Det mongolske riket, Det osmanske riket, Det habsburgske riket, Det britiske imperiet, Sovjetunionen og til slutt USA.

Når man velger syv imperier, velger man også å utelate noen. Man kan derfor stille spørsmål om hvorfor Brekke akkurat har valgt disse syv imperiene som grunnlag for boken.

Hvorfor har han for eksempel ikke fokusert på Det kinesiske imperiet, den moderne europeiske union eller Napoleons Frankrike? Likevel vil jeg hevde at Brekke argumenterer godt for hvorfor akkurat disse imperiene er valgt.

Kan imperier falle?

En mulig og viktig innvending kan være den deterministiske tankegangen om fall.

Når man undersøker hvorfor et imperium faller, kan man bli opphengt i hva som fikk det til å falle, i stedet for hvorfor det varte så lenge. 

Vi kan også stille spørsmål om hva et fall er. Romerriket fra 30 år f.Kr. er et ganske annerledes imperium fra det som falt 476 e.Kr. 

Faller egentlig imperier, eller går de gjennom en transformasjon?

Brekke skriver selv at Sovjetunionen må sees i lys av det tidligere tsarriket, og at moderne Russlands ledelse stammer fra det gamle Sovjetunionen og deler en lik verdensanskuelse. Faller da Sovjetunionen, eller går det gjennom en transformasjon?

Dør imperier egentlig? Har ikke imperier falt og reist seg mange ganger, som for eksempel Kina? Brekke skriver at USAs fall er uunngåelig, nettopp fordi ingenting varer evig. Dette innebærer en deterministisk tankegang.

Likevel lykkes Brekke i stor grad med å ikke fortelle en deterministisk fortelling om fall, men en deskriptiv fortelling om de ulike imperiene og hva de kan fortelle oss om vår egen tid.

Øyenvitnenes historie

Brekke starter hvert kapittel, som omhandler et nytt imperium, med en historie fra ulike personer som opplever de ulike imperienes sammenbrudd. Dette er et godt historisk, men også litterært grep, slik at man kan se den menneskelige delen av historien.

Likevel skulle jeg ønske at Brekke brukte mer tid på å problematisere førstehåndsberetningene, med tanke på alle problemene som kommer med å bruke dem som faktiske kilder av samtiden. De er formet av sitt eget verdenssyn og er partiske i konfliktene de opplever. 

Deskriptiv eller konservativ?

Tankesmien Civita arrangerte en boklansering vedrørende Brekkes bok den 3. mars. Der ble boken diskutert av Brekke, kulturredaktør i Minerva Aurora Mykkeltveit og Kjetil Wiedswang i Civita.

Noe Wiedswang og Mykkeltveit applauderte med boken, var at den ikke hadde et stort teoretisk rammeverk, men heller en nøktern deskriptiv historisk fremstilling.

Etter å ha lest boken selv, stusser jeg over denne fremstillingen. Det stemmer at boken ikke har et stort teoretisk rammeverk, men heller prøver å gi en deskriptiv beskrivelse av hvor viktige imperier er for å forstå vår historie og for å forstå at nasjonalstaten som vi kjenner i dag ikke er en naturlov. Likevel er Brekkes bok en konservativ fortelling. Fordi bak imperiers fall skjuler det seg kaos.

Det betyr ikke at imperier er gode eller onde. Det finnes eksempler på imperier som kan gjøre godt, og imperier som kan gjøre ondt. Men i hvert sammenbrudd forekommer det kaos. 

Og de imperiene som lykkes, eller i hvert fall de som varer lengst, er de som er pragmatiske. Dette er gjennomgående i de suksessfulle imperiene: man kan se pragmatikk og reform.

Det er ikke overraskende at Augustus sitt valgspråk var Festina lente, som betyr «il langsomt». Det stemmer overens med den konservative tankegangen om «å forandre for å bevare». Imperier må forandres for å bevares.

Ideologikritisk

Brekke er best i kapittelet om Sovjetunionen, som han kaller det ideologiske imperiet. Brekke er suveren på ideologikritikk og viser til Sovjetunionens store mangler.

Han forklarer hvordan ideologi er grunnen til at Sovjetunionen var en døgnflue i imperienes historie. Det hadde kort levetid i forhold til andre imperier, som det britiske eller det habsburgske. Dette viser igjen at boken er en konservativ fortelling, den pragmatiske konservatismen trumfer gjennom.

På samme måte er ikke nasjonalstaten deterministisk betinget og nasjonalstatene kan leve godt med imperier. En god gjensidig samhandling og samspill mellom begge parter kan man se gjennom historien, spesielt i det habsburgske riket som beskyttet ulike religiøse grupper og etnisiteter.

Hvordan ville Europas styrke sett ut i dag uten EU? Hva hvis de europeiske landene fortsatt holdt på hver for seg, i evig konkurranse med hverandre, samtidig som verden utenfor økte sin makt?

Post-USA?

Brekke viser til USAs tilbaketrekning i Afghanistan som selve symbolet på at det amerikanske imperiet kommer til å falle. USA som imperium mister også legitimitet med Trump.

Amerikanerne refererer ikke lenger til demokratiske verdier for å fremme sin makt, bare se på angrepene på Iran og Venezuela. Fallet ville nok kommet uansett, men Trump eskalerer prosessen ifølge Brekke.

Fallet blir enda tydeligere med alt som skjer i Midtøsten for tiden. USA sliter med å løse konflikten med Iran. Fall skaper kaos, vi må stille oss spørsmålet som Lenin stilte; hva må gjøres? Hvordan skal Europa gjøre seg klar for det amerikanske imperiets fall? Et imperium vi i Vesten har nytt godt av.

Man bør lese Imperiet faller ikke bare for å forstå fortiden, men også hva fremtiden kan bringe.