Slaveriet på havet

Jeffrey Masagca er tung i hodet av bakrus når han åpner den tynne blikkdøra en tidlig søndag morgen. Fra andre siden av veggen høres evangeliesang og bønner fra morens leilighet. 

Han vet at han drikker for mye og for ofte nå for tiden. Det kommer i takt med søvnproblemene, humørsvingningene og angsten. Og marerittene – fra tiden han tjenestegjorde som fisker på et taiwansk fartøy under pandemien, det 55 meter lange Hong Chin.

Masagca kunne vært en karakter hentet ut av en realistisk 1800-tallsroman – fra en tid da fagforeningskampen var et spørsmål om liv og død. Bokstavelig talt. Men for den filippinske fiskeren handlet ikke motstanden engang om arbeidsrettigheter, men om menneskelig verdighet.

Han bor med kone og to barn i en liten ettromsleilighet av sement og betong, i en glovarm bakgate i Teresa, øst for Filippinenes hovedstad Manila.

Filippinene er en av verdens største leverandører av arbeidskraft, til en fiskeindustri som i Europa ofte markedsføres med bilder av hvite, skjeggete menn.

Passet ble tatt fra Masagca etter at han skrev under en kontrakt på engelsk og kinesisk. Midt ute i Det indiske hav var han fullstendig overlatt til seg selv – i ni måneder i strekk, uten kontakt med fastlandet. Nå er han tilbake i morens bakgate, omgitt av familien – men fortsatt alene med posttraumatisk stress og minnene sine:

– Vi jobbet 18 til 20 timer i døgnet, sju dager i uka. Jeg var ny i jobben, og hadde bare fått et par dagers opplæring, forteller han.

Utmattelsen førte til feil – fisk rømte, liner floket seg. Straffen kom umiddelbart fra kapteinen og offiserene.

– De slo meg i hodet og sparket meg i magen. De reduserte rasjonene mine til ett måltid per dag, sier han.

Noen ganger presset offiserene fiskeinnvoller opp i ansiktet hans.

– Jeg var konstant anspent, redd for at jeg når som helst skulle bli slått eller skadet. Og jeg ønsket hevn, innrømmer Masagca.

Men kollegene hans overtalte ham: det ville bare bli mye verre dersom han gjorde opprør. Så han gjorde som de andre. Bet tennene sammen, drakk dårlig renset sjøvann – og av og til vann fra airconditionen. Flere kolleger fikk diaré og ble dehydrerte. En morgen, et sted utenfor kysten av Sør-Afrika, våknet ikke kollegaen som sov i køyen ved siden av – en filippiner i 30-årene, som var ved god helse da han kom om bord.

– Kroppen hans hadde allerede begynt å stivne da vi fant ham. Jeg er sikker på at han døde av overarbeid, sier Masagca.

Da kapteinen bestemte seg for å oppbevare kroppen til den døde landsmannen i fryserommet – blant fiskeagn – og fortsette seilasen som om ingenting hadde skjedd, ble det for mye. De kunne tåle å bli fornedret – men ikke forakten for den døde.

Det ble opprør på fiskebåten.

– Vi krevde at båten skulle gå til land i Sør-Afrika med kroppen. Vi var 20 mann som ikke lenger ville jobbe, sier Masagca.

Opprøret lyktes. Men det kostet. Masagca har fortsatt bare fått utbetalt litt over 800 dollar – rundt 8100 norske kroner – for ni måneder med slavearbeid.

– Jeg vil aldri at han skal gå ombord på en fiskebåt igjen. At han jobber utenlands kan jeg forstå, men aldri mer til havs, sier kona Cecilia (26).

Som mange andre kvinner, bærer hun ansvaret for barn og husholdning – uten inntekt – når rekrutteringsfirmaene stjeler fiskernes lønn. I mellomtiden jobber Masagca som lavtlønnet dagarbeider på byggeplasser.

Etter noen uker på Filippinene og i Taiwan fremstår vitnesbyrdene fra fiskerne, såkalte migrant fishermen, skremmende like. Det er ikke tilfeldig: utnyttelsen av fattig og lavt utdannet arbeidskraft på båtene til verdens store fiskerinasjoner er brutal, uregulert og systematisk. Et overgrep som verdenssamfunnet fortsatt lukker øynene for, ifølge eksperter.

– Disse bruddene på menneskerettighetene skjer tusenvis av kilometer unna, men fisken de fanger kan like gjerne havne på middagsbordet ditt. Fangst fra disse langdistansebåtene som bruker filippinsk arbeidskraft, eksporteres ofte til Europa. Uten innsyn og sporbarhet, er det umulig for forbrukeren å vite om tunfisken i nærbutikken er fanget av en fisker under voldelige og slavelignende forhold, med stjålet lønn, sier Steve Trent. Han er direktør og grunnlegger av Environmental Justice Foundation (EJF).

Trent får støtte fra internasjonale fagforeningsnettverk som International Transport Workers’ Federation (ITF) i London. De har lenge kjempet for at forbrukere ikke bare skal bry seg om bærekraft, men også om arbeidsforholdene under fisket.

Problemet er at fiskerne befinner seg nederst i det globale sjøfarts-hierarkiet.

– Det finnes i praksis ingen fiskebåt over 24 meter med hvit besetning, bortsett fra i ledelsen. Hele mannskapet kommer fra det globale sør: Ghana, Filippinene, Myanmar, Indonesia, sier Chris Williams i ITF i London. Han legger til:

– Ofte er det en blanding av ulike nasjonaliteter. Offiserene ønsker ikke en homogen gruppe, de foretrekker å herske ved å splitte, med en besetning fra mange ulike land.

I samme åndedrag trekker briten fram et unntak: Norge og dets arbeids- og bistandspolitikk.

– Norge skiller seg ut med sine universelle tariffavtaler. Selv om du er rekruttert fra Ghana eller Filippinene, er du likevel beskyttet av en norsk tariffavtale.

I juni i år gikk Norge enda lenger. Nå blir det lovfestet at alle arbeidstakere på skip i norske farvann og på norsk sokkel skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår. Regjeringen peker også på en egeninteresse: å opprettholde norsk havkompetanse og gjøre næringen attraktiv for unge.

– Vi skal være en sjøfartsnasjon, men også en hav- og kystnasjon som står opp for rettferdighet og norske verdier, sier fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth.

Norge har i flere år forsøkt å få flere nasjoner med på samme linje, blant annet gjennom bærekraftsmål 14, om å bevare og bruke havets ressurser på en bærekraftig måte. Men på havet – som i verdensrommet – er det ingen som hører deg skrike. Hva som skjer midt ute på havet, er vanskelig å kontrollere. Uærlige redere kan skru av skipets transpondere. Det finnes heller ingen globale registreringsnumre som følger fartøyene ved eierskifte.

Også her forsøker Norge å presse på, sist under FNs havkonferanse i Nice. Hos paraplyorganisasjonen ITF i London håper Chris Williams at flere land følger Norges eksempel. Han ønsker at Japan og Sør-Korea innfører kollektive avtaler, som gir både nasjonal og internasjonal arbeidskraft like vilkår. I tillegg til den grunnleggende verdien om at fiskere skal behandles som mennesker, finnes det gode grunner for alle til å bekymre seg for de fattige fiskernes skjebne, ifølge Steve Trent i EJF.

Fravær av arbeidsrett gir også grobunn for lovløshet, rovfiske og stillhet.

– Vi ser sjelden det ene uten det andre. Fiskebestandene synker raskt over hele verden, slik at stadig flere båter fisker på mindre fisk. For å holde seg lønnsomme tyr kyniske aktører til ulovlig fiske, menneskehandel, slaveri og annen kriminalitet for å kutte kostnader, sier Trent.

En betydelig andel av verdens tunfisk kommer fra havnene i Sør-Taiwan – hvor de losses fra båtene på kaiene, dampende av isvann.

I årevis har ildsjelen Allison Lee (61) forsøkt å hjelpe ofrene for menneskehandel. Sammen med andre har hun bygd opp fagforeningen Yilan Migrant Fishermen Union (YMFU). I havna har hun blitt et kjent ansikt for slitne arbeidere og migranter, som får puste ut noen timer. På taiwanske båter nyter ikke en indoneser eller filippiner de samme grunnleggende rettighetene som en taiwansk kollega. Hvis det varsles om organisert kriminalitet, hjelper det heller ikke at Taiwan ikke er med i Interpol – etter at Kina fikk dem kastet ut på 1980-tallet.

– Nasjonalt uttrykker man mange gode intensjoner, men i praksis motarbeides vi av lokale myndigheter. Situasjonen for utenlandske fiskere har bare blitt verre de siste ti årene, sier Lee.

Hun forteller at hun nettopp har avsluttet en studie av arbeidsforholdene på 92 fiskebåter i taiwanske havner.

– På to av de 92 båtene var forholdene akseptable, sier hun.

Det er tall som trengs i debatten. Men hverdagen hennes handler mest om å trøste og hjelpe nedbrutte fiskere, som har vært langt hjemmefra altfor lenge. Utnyttet, ydmyket og bevisste på at de befinner seg nederst i næringskjeden. Fagforeningsarbeidet hennes krever utholdenhet og evne til å glede seg over dråper i havet. Men av og til må også tårene få komme.

– For noen uker siden inngikk en indonesisk familie et forlik, etter at faren og ektemannen ble slått i hjel på en fiskebåt. Det har tatt ti år fra jeg begynte å jobbe med saken, sier Allison Lee.

På en kafé møter vi en av fiskerne hun støtter. Han er indoneser, og forteller historien om en kollega som nylig døde om bord. De sto hverandre nær.

– Vi er som en familie på båten, som søsken. Vi dusjer sammen, jobber sammen. Jeg er – og forblir – sjokkert, sier han. Av frykt for arbeidsgiverne vil han ikke navngis. Den unge mannen med de triste øynene vet ikke hva som har skjedd med kameratens kropp.

Begravet eller kastet over bord? 

Som så mange fortellinger fra havet, kan det ikke bekreftes. Det eneste som er sikkert, er at moderne slaveri i den globale fiskeflåten er blant verdens dødeligste yrker. Ifølge en rapport fram Pew Trust 2022, estimeres antall dødsfall blant fiskere til 100 000 årlig – sammenlignbart med en krig.

I havna i Kaohsiung, sør i Taiwan, ligger båtene tett. Det lukter drivstoff, tjære og fukt i den lille lugaren, der fiskeren Ramon har sovet i årevis. Det er så trangt at han ikke engang kan strekke ut beina.

– Det er en dusj vi som sover her deler. Men vannet er kaldt, sier han, mens vi kryper oss fram under det lave taket.

Den taiwanske tunfiskbåten er hele Ramons verden – i tiår har den vært livet hans. Familien i Indonesia har han ikke sett på lenge. Likevel er det for dem han jobber, hver dag i uken. Ramon har samme drøm, som alle vi møter i løpet av disse ukene:

Den er enkel, men kostbar – et hus i betong, med kjøkken, noen soverom og en liten butikk. For den drømmen er han villig til å tåle alt.

Når sola står opp neste morgen, blir båten inspisert av lokale myndigheter. Men det er ikke lugarene, rottene eller sengene som måles.

– Vi sjekker at de overholder kvoten for tunfisk, og at ingen fisk veier under 30 kilo. Ja, vi sjekker fisken, ikke forholdene for fiskerne, sier inspektørenes gruppeleder.

Han ønsker ikke å stå fram med navn uten godkjenning fra overordnede.

Hvem som er mest verdt – tunfisken eller Ramon – vil fremtiden vise.