Meninger:
Vi må tørre å gå inn i det aller vanskeligste
Diskusjonen om hvilken bistand Norge skal slutte med er ekstremt vanskelig, men det er den jeg har invitert til.
Utviklingsminister (Ap)
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Verden har endret seg. Internasjonal bistand er redusert med et omfang vi aldri har sett før. Ingen giverland kan fylle gapet mellom økende behov og mindre finansiering.
Da er ikke spørsmålet lenger om vi skal prioritere. Spørsmålet er hvordan.
Derfor har jeg lyst til å takke for diskusjonene de siste ukene om de krevende prioriteringene vi skal gjøre for norsk bistand. Jeg vil særlig berømme Strømmestifelsen for å ha gjort noe som er krevende, men nødvendig. De har pekt på hva de mener Norge bør gjøre mindre av fordi noe annet er viktigere.
Jeg registrerer at Caritas er bekymret for at prioritering vil skape hull i bistanden. Den bekymringen deler jeg.
Men når en fjerdedel av den globale bistanden forsvant i fjor, kan jeg dessverre garantere at det vil bli hull. Det er viktige oppgaver som vil stå uløste. Da blir den viktigste politiske diskusjonen hvilke oppgaver vi skal prioritere, og hvor norske bistandskroner har størst effekt.
For mange mellomledd
Jeg er imidlertid helt enig med Caritas i at noe av svaret på den globale utfordringen vi står i er å se hvordan pengene vi har kan strekkes enda lenger eller få mer effekt. Vi har over tid vært med på å bygge opp en bistandsarkitektur som er både fragmentert og overlappende.
Det er en utfordring for mottakerland som må forholde seg til hundrevis av organisasjoner, fond og programmer. Hver avtale krever oppfølging, rapportering og kontroll.
Det binder opp betydelige ressurser, både hos giver og mottaker. Og samtidig forsvinner verdifull bistand i fordyrende mellomledd.
Når det blir mindre bistand internasjonalt, har vi et ansvar for at mest mulig av de norske bistandskronene kommer frem til de som trenger det mest.
Mange norske organisasjoner foreslår å flytte flyktningutgifter og klimainvesteringer ut av bistandsbudsjettet. Det er ingen reell prioritering om de fortsatt vil finansiere tiltakene. Alle pengene kommer fra samme statsbudsjett.
Trekker Norge ut av fond
Det er én av årsakene til at Norge nå har avsluttet bidragene til Global Partnership for Education (GPE), som omtalt i Klassekampen forrige uke. GPE gjør et viktig arbeid, men fondet finansierer blant annet organisasjoner som Norge allerede støtter direkte, eksempelvis gjennom Unicef og Redd Barna.
I tillegg ønsker vi å konsentrere norsk utdanningsbistand rundt krig og konflikt. GPE bruker om lag to tredjedeler av sine midler i mellominntektsland. I en verden hvor det blir mindre bistand, må vi i større grad prioritere land der bistand er den eneste eller den viktigste finansieringskilden.
Det betyr ikke at mellominntektsland ikke har store utfordringer. Mange har omfattende fattigdom og enorm ulikhet. Men bistand kan ikke være en varig finansieringskilde for grunnleggende velferdstjenester i land med voksende økonomier. Der bør bistanden heller brukes til å styrke offentlige institusjoner og sivilt samfunn og mobilisere annen kapital.
Det er også dette mange av disse landene ber om. De ber ikke først og fremst om bistand, men om likeverdige partnerskap, investeringer og kunnskapssamarbeid. Og når bistandskuttene er så dramatiske internasjonalt, må vi i større grad bruke bistanden for å utløse annen kapital.
Tydelige krav til FN
Bistandsarkitekturen og det multilaterale systemet er overmoden for reform.
Denne uken deltar jeg på FNs høynivåforum for bærekraftig utvikling i New York, og har med meg tydelige budskap om hva vi forventer av FN-organisasjonene.
Ingen av dem er usikre på hva Norge mener om behovet for effektivisering og sammenslåing fordi vi har ærlige samtaler om dette. Jeg, og mange med meg, synes imidlertid at det ikke går fort nok.
Flytting av penger er ikke kutt
Et forslag mange organisasjoner i Norge har kommet med er å ta flyktningutgifter og klimainvesteringer ut av bistandsbudsjettet.
Det er selvsagt et legitimt standpunkt. Men det er ikke en reell prioritering dersom man samtidig mener at vi skal fortsette å ta imot flyktninger og bidra til reduksjon av klimagassutslipp. Alle pengene kommer fra det samme statsbudsjettet.
Jeg forstår at organisasjonene synes det er krevende å foreslå kutt og nedprioriteringer.
Vi vet alle at det har konsekvenser for mennesker. Men nettopp derfor hadde jeg håpet på flere råd og forslag fra norsk sivilsamfunn.
Jeg skulle ønske at organisasjonene ble med på den diskusjonen fordi jeg vet de er enormt kunnskapsrike, og fordi jeg vet at endringene vi gjør har konsekvenser for folks liv.
Det er dette som er ufattelig vanskelig, men som er den viktige diskusjonen jeg inviterer til.
