Gjeldsaktivisten som glemte å presentere seg

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Joakim Enrique Carli presenterer seg som «daglig leder i Debt Justice Norway» i svaret på kronikken min om Kina.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Organisasjonen som han leder, het tidligere SLUG – Slett U-landsgjelda. Navnet er nytt. Oppdraget er det gamle: gjeldsslette, som prinsipp, uavhengig av hvem som har lånt ut.

Det er ikke en teknisk detalj. SLUG ble startet på 90-tallet i kjølvannet av den norske skipseksportkampanjen og har siden kjempet for at gjeld – norsk, vestlig og nå kinesisk – bør slettes eller restruktureres på låntakers premisser. 

Det er et legitimt syn. Det er trolig ikke klokt, som jeg har vist i tilfellet Zambia, men det er legitimt.

Det er et standpunkt, ikke et nøytralt ståsted, og leseren fortjener å vite det før man vurderer tallene som følger.

Carli fremstiller seg som en nøytral tallknuser med lommen full av Verdensbank-statistikk. Han er i realiteten aktivist for en sak. Det er greit, men da bør leseren få vite det, ikke gjettes til det via et organisasjonsnavn de færreste kjenner igjen.

Til sak: at kinesiske lån i snitt er billigere enn vestlige kommersielle lån, sier lite om egenarten i kinesisk långivning – sikkerhetsklausuler, hemmelighold, pantsatte råvarer og infrastruktur. Det er ikke rentenivået som gjør Kinas lån politisk betente. Det er vilkårene og mangelen på innsyn.

At Kina «ledet» Zambias kreditorkomité er heller ikke det heltebildet Carli tegner. Prosessen tok over to år, og Kina forhalte lenge før man kom til enighet.

Jeg er ikke uenig i at vestlige private långivere har et ansvar. Det skrev jeg da også? Men å bruke det ansvaret til å frikjenne Kina for sin oppførsel i Afrika, er ikke analyse.

Debt Justice Norway har rett til å mene at gjeld bør slettes. Det er mye å kritisere ved vestlig bistand. Det har jeg gjort – også da det ikke var populært. Dette betyr ikke at Kina skal være hevet over kritikk.