Da hun mistet bestemoren sin for åtte år siden, og dermed ikke lenger var noens barnebarn, følte Yulia Karpova (29) at barndommen hennes brått ble revet vekk.

Så invaderte Russland hjemlandet hennes 24. februar i fjor. Da hun noen måneder senere så hvordan eldre i gjenerobrede områder i utkanten av hovedstadsregionen manglet mat og var alene, bestemte hun seg for å ta grep.

Det resulterte i stiftelsen av organisasjonen Yulia's Grannies, som særlig skulle tilby beskyttelse, samvær og støtte til eldre i områder berørt av den russiske okkupasjonen rundt Kyiv-regionen. På denne måten kunne hun også igjen få være noens «barnebarn» og kjenne på lykkefølelsen det gir, forteller Karpova, som til daglig leder morgenradioprogrammet på kanalen Xit FM.

– Mens myndighetene og store, veldedige organisasjoner konsentrerer seg om å hjelpe soldater og det ukrainske militæret om å vinne denne krigen, må noen bry seg om de eldre. Det er de som er de mest sårbare, sier hun til Panorama fra studioet sitt i Kyiv.

Månedlige besøk

Yulia's Grannies har etter hvert fått fem ansatte som alle jobber på frivillig basis. Et av sykehjemmene som Karpova og teamet hennes besøker minst én gang i måneden, ligger i Prybirsk – en landsby nord for Kyiv, omtrent fire mil fra grensen til Hviterussland.

Her oppholdt russiske tropper seg i dagene før de beveget seg mot den ukrainske hovedstaden i februar i fjor. Få dager etter invasjonen kunne satellittbilder fra Prybirsk vise en kilometerlang militærkolonne som beveget seg mot Kyiv.

Men slaget om hovedstaden viste seg å ikke bli like lett som Putin hadde trodd, og allerede i løpet av kort tid tok ukrainske styrker tilbake områdene utenfor Kyiv.

Sjefen for aldershjemmet, Mikhail Fedorovich, forteller at det allerede samme dag som Russland startet invasjonen, dukket opp stridsvogner på veiene i utkanten av landsbyen. Fem dager senere forsvant strømmen og mobilnettet. Så dukket soldatene opp på døra.

– De så etter ukrainske symboler. Vi hadde allerede tatt ned det ukrainske flagget fordi vi hadde hørt at de skjøt mot flagg i andre byer i nærheten, sier Fedorovich.

Men bysten av den ukrainske nasjonalpoeten Taras Sjevtsjenko hadde de latt stå.

– De så lenge på den før de dro, minnes Fedorovich, som forteller at de i noen måneder måtte rasjonere maten for de 29 beboerne på hjemmet.

Selv om de hadde nok mat der og da, visste de ikke hvor lenge den skulle vare, om det var snakk om et par uker eller tre måneder. Nå får de mat, medisiner og annet nødvendig utstyr fra organisasjoner som Yulia's Grannies.

Bestemødre og brownies

Det er tydelig at Karpova og kollegene hennes blir godt mottatt nå de kommer på besøk. Flere av kvinnene fleiper seg imellom om at de er bestemødrene hennes.

De forteller at de månedlige besøkene er noe de ser frem til. Én ting er at det innebærer leveranse av mat og husholdningsartikler. Men de gleder seg aller mest til å spise Karpovas hjemmelagde brownies.

En av dem er 95 år gamle Paraska Makurova, som har bodd her siden huset hennes brant ned for noen år siden. Hun har levd gjennom både hungersnød på 1930-tallet og verdenskrig på 1940-tallet.

– Mannen min var alkoholisert og pleide å komme full hjem. Da han begynte å slå, bestemte jeg meg for å ta med meg barna våre og stikke. Jeg ville heller være alene med dem enn å fortsette å bo med ham, forteller hun.

Etter at datteren døde, ble hun eneforsørger for barnebarna. Det yngste barnebarnet har mistet livet, og et av de andre barnebarna er alkoholisert. Makurova forteller at han skulle komme innom med penger til henne, men hun har ikke sett noe til ham på lenge.

Alltid tilgjengelig

Det er vanskelig å være gammel og alene, særlig i Ukraina, og spesielt i en krigssituasjon, mener Yulia Karpova.

– Mine besteforeldre levde et lykkelig liv før de døde, og jeg vil at dette skal være mulig for alle.

Med Yulia's Grannies håper derfor den 29 år gamle radioverten å gi enslige eldre noen de kan regne med, som kommer på besøk med favorittgodteriet deres, leverer medisiner de trenger eller lytter til historiene de har å fortelle.

– Min erfaring er at eldre ofte bare har behov for noen å snakke med, og å vite at noen bryr seg om dem, sier Karpova.

Derfor besøker hun sykehjem og krisesentre jevnlig. Hun har også gitt dem nummeret sitt så de kan ringe hvis det er noe de trenger eller lurer på.

Karpovas prosjekt baserer seg foreløpig bare på donasjoner fra ukrainske givere og cfirmaer som donerer varer og utstyr.

– Hadde vi fått støtte fra internasjonale organisasjoner, kunne vi løst flere problemer og støttet flere hjem og sentre. Vi kunne også hatt et større team. Det er et mål jeg har, men for å kunne gjøre det, trenger vi langt større ressurser, sier hun.

Men slik ting er nå, har hun ingen forventninger om å få statlig støtte. Karpova mener det er riktig å prioritere å vinne krigen.

– Krigen vil ta slutt, og ensomme eldre vil fortsette å være nettopp det. Jeg håper de blir en prioritet for regjeringen når vi går seirende ut av dette.