Kai Eides fredsvilje hører hjemme i en annen tid

Johan Fredrik Mikaelsen Johan Fredrik Mikaelsen Johan Fredrik Mikaelsen Historiker og journalist

Historiker og journalist. Anmelder sakprosabøker for Panorama nyheter

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Kai Eide er en kjent tidligere norsk toppdiplomat og politiker. Han var medlem av Norges delegasjon til Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE, har vært norsk ambassadør ved NATO-delegasjonen, byråsjef i Utenriksdepartementet, FNs spesialutsending i flere land og en sentral skikkelse i norsk utenrikspolitikk gjennom flere tiår.

Vilje til fred er hans nyeste bok. Eide skriver selv at boka verken er en selvbiografi eller en historiebok, men et blikk tilbake på hans yrkesliv og et forsvarsskrift for diplomatiet.

Det er nettopp der boka er best. Eides bok er en god og tilgjengelig introduksjon til mange konflikter og til hvordan diplomati har vært brukt i forsøkene på å løse dem. Gjennom boka besøker vi Afghanistan, Jugoslavia, den kalde krigen, Kosovo, Ukraina og flere andre konfliktområder. Eide skriver med autoritet, men også med en sjelden nærhet til begivenhetene. Boka er detaljert og gir et overraskende godt bilde av mange av disse konfliktene, sett gjennom Eides ulike roller. Det er imponerende, særlig med tanke på at boka teller under 400 sider.

Diplomati og makt må kombineres

I boka ser Eide tilbake til 1970-tallet, en periode som tydelig har formet hans verdensbilde. Han lengter tilbake til avspenningspolitikken, og mener dagens politikk er for konfronterende og farlig. Forhandlinger og diplomati er, ifølge Eide, viktigere enn noen gang.

Det har han åpenbart rett i. Verden er inne i et epokeskifte. Alliansen med USA virker mer utrygg enn på lenge, og det transatlantiske fellesskapet fremstår mer usikkert. Det er krig i Ukraina og Midtøsten, og konflikten med Iran bidrar til ytterligere uro. I en slik verden er det lett å forstå Eides insistering på at det aldri finnes et ideelt tidspunkt for forhandlinger. Man må begynne et sted.

Samtidig er det nettopp her bokas svakhet kommer til syne.

Problemet er ikke at Eide forsvarer diplomati. Problemet er at han tidvis skriver som om viljen til dialog i seg selv kan endre de strategiske interessene til Russland og Kina. Når man diskuterer avspenningspolitikk, er det avgjørende å forstå at forhandlinger bare fungerer dersom partene har sterke nok insentiver til å bli sittende ved bordet. Hvis ikke blir avspenningspolitikken mislykket. Det går en tynn linje mellom reell avspenning og ettergivenhet forkledd som diplomati. Skal avspenningspolitikk fungere i dag, må alle parter ha noe å vinne på den.

Det er derfor viktig å ikke ha et for nostalgisk syn på USAs avspenningspolitikk på 1970-tallet, slik Eide til tider virker å ha. Avspenningspolitikken var ikke bare basert på idealisme.

President Richard Nixon og nasjonal sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger forsto at den amerikanske befolkningen var lei av konflikt med Sovjetunionen og Kina. De var også klar over at USA verken hadde økonomi eller politisk vilje til å bekjempe kommunismen bare med militærmakt. Nixon var nok mer idealistisk i sitt forsøk på fred. Kissinger var en klassisk realpolitiker. Begge forsto likevel at diplomati måtte kombineres med makt, press og interesser.

Eides vilje til fred blir for svak

Eides bok kommer i kjølvannet av at Norges utenrikstjeneste er under sterk kritikk etter offentliggjøringen av Epstein-filene, som har rokket ved det norske utenrikspolitiske selvbildet. Eide skriver at noen menneskers feilgrep ikke må gjøre oss blinde for hva den norske utenrikstjenesten har gjort og fortsatt kan få til. Han minner også om at Norge hadde formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, i 1999, og mener Norge bør ta en mer fremtredende rolle igjen.

Om Norge faktisk bør ta en slik rolle, er en annen diskusjon. Men Eides beretninger setter utenrikstjenesten i et godt lys. Særlig kapitlene om Afghanistan og Kosovo gir et sterkt innblikk i situasjonen på bakken. Eide møter mange sentrale personer gjennom sin yrkeskarriere, og de mange relasjonene hans gir boka en egen tyngde. Når han skriver tett på egne erfaringer, er boka både interessant og opplysende.

Mitt største problem med Vilje til fred er Eides kapittel om Ukraina og det mer normative avslutningskapittelet, «Veien fremover». I kapittelet om Ukraina viser han til to fortellinger om krigen. Den ene er at USA provoserte Russland med NATOs utvidelse. Den andre er at krigen skyldes Putins ambisjoner om å gjenerobre Sovjetunionens storhet.

Her blir Eides vilje til fred for svak som analyse. Han kritiserer NATO-land for bombastiske uttalelser om at Ukraina skal bli medlem av NATO, og mener mange tegner skrekkscenarioer om en større russisk ekspansjon. Ifølge Eide skaper dette frykt snarere enn løsninger.

Men her tar Eide feil. En større russisk ekspansjon er ikke bare et fryktbilde. Det er en mulighet Europa må ta alvorlig. Man tegner ikke slike scenarioer bare for å skape frykt, men for å forberede seg på at de faktisk kan oppstå. Russlands angrepskrig mot Ukraina viser nettopp at Europa ikke har råd til å basere sikkerhetspolitikken på håpet om at autoritære ledere til slutt vil velge moderasjon.

Eide undervurderer Kina og Russland

På samme måte mener Eide, i kapittelet om veien videre, at det er en feilvurdering å danne et nytt fiendebilde av Kina. Han anerkjenner at Kina representerer utfordringer for vestlige interesser, men mener at nye murer ikke er veien å gå. Også her har han rett i noe viktig. Vesten bør selvsagt samarbeide med Kina der det er mulig og nødvendig. Men Eide undervurderer hvor grunnleggende ulike Vestens, Russlands og Kinas interesser er i dagens verdensbilde.

Avspenningspolitikk kan bare fungere dersom begge parter ser seg tjent med den. Dersom den ene parten bruker dialogen til å kjøpe tid, splitte motstandere eller befeste egen makt, er det ikke lenger avspenning. Da nærmer det seg ettergivenhet. Å være mer imøtekommende overfor Russland og Kina nå, uten samtidig å bygge opp press, motmakt og tydelige grenser, vil derfor kunne bli en farlig strategi.

Eide refererer også til at Ukraina-krigen førte til avspenningspolitikkens sammenbrudd, etter at den hadde vart siden 1970-tallet. Her blir historien for ryddig. Reagans politikk på 1980-tallet var et markant brudd med avspenningspolitikken til Nixon og Kissinger. Det var også økonomisk og militært press som bidro til Sovjetunionens fall, ikke forsoning alene. Forsoningen kom først etter at Sovjetunionen hadde kjent presset fra USA og Vesten.

Vilje til fred gir et godt bilde av mange av vår tids viktigste konflikter, sett gjennom et langt og viktig yrkesliv. Som erfaringsbok er den sterk. Som forsvar for diplomatiet er den nødvendig. Men som analyse av fremtiden blir den tidvis for idealistisk og preget av en annen tid.

Man kan også stille spørsmål ved om analysene noen gang stemte helt.

Vi håper gjerne på et verdenssamfunn bygget på Rousseaus menneskesyn, der samarbeid og fornuft kan temme makten. Men kanskje er det den hobbesianske verden som oftest har dominert utenrikspolitikken: en verden der frykt, interesser og maktbalanse avgjør mer enn gode intensjoner.

Derfor er Vilje til fred en bok det er verdt å lese, også når man er uenig med den. Eide minner oss om noe viktig: Uten diplomati finnes det ingen vei ut av krig. Men boka minner oss også, kanskje ufrivillig, om diplomatiets begrensning. Forhandlinger virker best når de støttes av makt, interesser og reelle insentiver. I en verden der Russland og Kina utfordrer den liberale verdensordenen, er ikke fredsvilje alene nok.