Forrest Gump fra Grünerløkka

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Bokanmeldelse

• Tittel: Trygve Lie – Byggherre i krig og fred

• Forfatter: Tove Gravdal

• Forlag: Spartacus

• Sider: 448

• År: 2026

To ting kan være sanne på en gang. Dette er den utrolige historien om en gutt som aldri visste hvem faren var, som vokste opp i trange kår på Grünerløkka og som endte som klodens fremste diplomat: FNs første generalsekretær.

Trygve Lie var en vanlig norsk mann, uten særlige egenskaper, som gjennom livet var opptatt av familien – samt av god mat, tobakk og drikke. En vanlig mann med en uvanlig skjebne.

Trygve Lie er også som en gaffel i en porsjon spagetti. Når forfatter Tove Gravdal drar ham rundt i noen tiår, følger sentrale tråder i forrige århundres historie med på kjøpet: Brytningstiden for den norske arbeiderbevegelsen, som valgte sosialdemokratiet over kommunismen; det tyske angrepet i 1940, som begravde norsk nøytralitetspolitikk; og til sist USAs forsøk på å skape en ny verdensorden der FN skulle sikre freden.

Kunne snu kappen etter vinden

Fra tenårene på Grorud til FN i New York beskriver Gravdal Lie som kompromisskandidaten, utadvendt og pragmatisk. Hvis ikke prinsippene hans førte fram, fant han seg andre. «Politikeren som verken var for sterkt tynget av prinsipper eller historisk viten,» som Haakon Lie (litt infamt) beskrev ham.

At han kunne snu kappen etter vinden var tydelig allerede fra tidlig av. Da Arbeiderpartiet ble splittet av forholdet til Moskva etter revolusjonen i 1917, brøt unge Trygve Lie med gamle venner og ble radikal.

«Gjennom livet var (Lie) lojal mot sine venner,» skriver Gravdal. «Men han var også tiltrukket av maktposisjoner, og etter retningsvalget i 1918 lå makten i Arbeiderpartiet hos den radikale Tranmæl-fløyen.»

Forholdet til Sovjetunionen ble livslangt og definerende for Lies karriere, og det begynte bra. I 1921 dro Lie på en blanding av bryllupsreise og politisk pilegrimsferd til Moskva der han traff Lenin som minnet ham om en «besindig norsk bonde (med) dyptliggende, varme og kloke øyne.»

Verken ideolog eller strateg

Privat uttrykte Lie at han ikke synes arbeidernes paradis var noe «å rope hurra for.» Men siden partilinjen krevde full støtte til sovjeterne, beskrev han det borgerkrigsherjede imperiet i skjønnmalende vendinger: «Forholdene i landet overtraff mine besste forventninger», uttalte Lie i et intervju.

«Det var liv og ferdsel overalt i Moskva og Petrograd, og at det var utstillinger i byenes butikkvinduer.» I årene som fulgte brøt Arbeiderpartiet med Moskva, uten at Lie var en aktiv deltaker i kampen om sosialdemokratiets fremtid.

Lie var kanskje verken ideolog eller strateg, men i nærkamp var han en pitbull. Gjennom livet var han dessuten flink til å pleie vennskap med de bemidlede klassene, og basert på stipender fra privat og offentlig hold, klarte fattiggutten å avlegge embetseksamen i jus.

Som advokat gikk han i skyttergraven for arbeiderbevegelsen, først som forsvarer for ledere som Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og dikteren Rudolf Nilsen. Deretter bygget han opp advokatkontoret til LO.

Mer refererende enn vurderende

Lie var sentral i de mange store arbeidskonfliktene på 1920- og 1930-tallet. Både hans gode forhold til folk på arbeidsgiversiden og evnen til å finne løsninger basert på kompromisser gjorde Lie til motoren i utviklingen av hovedavtalen i 1935, som har definert norsk arbeidsliv siden.

Gravdals biografi er mer refererende enn vurderende i stilen, men kanskje var dette Lies aller største bidrag?

Samme år gikk Lie inn i Arbeiderpartiets regjering som justisminister. Som LO-advokat hadde Lie opplevd at hæren ble satt inn mot streikende demonstranter på Menstad. Likevel var han en av få i partiet som ønsket å ruste opp forsvaret. Lie mente at demokratiene måtte kunne slåss for å overleve. Statsminister Nygaardsvold og sterke krefter i partiet var imot, men tiden ga dessverre Lie rett.

Da Tyskland angrep var Norge uforberedt. «Hvis Norge ikke hadde vært så opphengt i sin utopiske drøm om pasifisme og nøytralitet,» sa den franske ambassadøren til Lie, «ville den allierte kommandoen ha blitt møtt av norske soldater med et minimum av trening og våpen».

Som forsyningsminister hadde Lie bidratt til at Norge var rustet om ikke med våpen, så i alle fall med korn. Når utenlandske kilder tegnet et bedrøvelig bilde av en demoralisert, innadvendt og virkelighetsfjern norsk politisk ledelse i eksil i London, var Lie et av unntakene.

Handelsflåten var Norges virkelig store bidrag til den allierte krigsinnsatsen, og entreprenøren Lie var sentral også der gjennom å bilegge arbeidskonflikter. Den omgjengelige Grorudgutten var en utrettelig nettverksbygger og brukte jaktinteressen til å kultivere forholdet til den britiske eliten.

Kompromisskandidaten

Allerede i desember 1940 brøt utenriksminister Lie med nøytralitetslinjen som hadde preget norsk utenrikspolitikk siden 1905. Fasciststatenes og Sovjetunionens angrep på de europeiske demokratiene viste at små land trengte sterke venner. Norge måtte inngå i en allianse av demokratiske stater der Storbritannia og USA ledet an, slo Lie fast.

Synspunktet var kontroversielt i partiet, men skulle bli den rådende politikken som ledet Norge inn i NATO i 1949. Kanskje ser man verden klarere uten ideologi og prinsipper?

Fremst blant de internasjonale institusjonene USA ønsket å grunnlegge etter krigen, var Forente Nasjoner. For at organisasjonen skulle bli effektiv trengte den egenvekt, men ikke for mye – FN skulle helst ikke bli til hinder for amerikanernes egne interesser.

Trygve Lie ble kompromisskandidaten som skulle bygge opp den nye organisasjonen. Selv om Lie ofte føyde seg for USA, blant annet ved å be amerikanerne etterforske FN-ansatte for kommunistsympatier, er det vanskelig å ikke konkludere med at Lie burde fått mer anerkjennelse som «byggherre», for å bruke Gravdals ord.

Forkjemper for et sterkt FN

Lie gjorde generalsekretæren til en aktiv diplomat i stedet for en taus byråkrat, han skaffet penger og tillatelser til FN-bygget og han var en forkjemper for et sterkt FN som også skulle råde over væpnede styrker.

Nå som Trump og Putin har gjort slutt på etterkrigstiden, demokratiet svekkes og FN blir stadig mer irrelevant, er det nostalgisk å lese om en tid der man håpet at overnasjonale institusjoner skulle sikre fred og menneskerettigheter. Like skremmende er det å se parallellene mellom våre dager og førkrigstiden.

Som forteller kunne Tove Gravdal kanskje nå og da forlatt nøytralitetslinjen og gitt seg hen til refleksjoner, analyse og egne konklusjoner. Samtidig er denne nøkterne boka robust forankret i kunnskap og et enormt kildemateriale.

Gravdal er dyktig til å la de sentrale skikkelsene stå fram med egne betraktninger hentet fra privat korrespondanse og dagbøker. Da begynner de å leve og historien flimrer som bilder i et skittent speil. Skal vi lære av den for å slippe å gjenta den, er denne boka et bra sted å begynne.