– Jeg måtte forlate alt på grunn av fotballen

Zeinab Sahafi sitter foran speilet i den lille leiligheten sin i Samsun, en havneby ved kysten av Svartehavet, i nordlige Tyrkia. På TV-en i bakgrunnen vises en arabisk serie. Med konsentrert blikk tegner 29-åringen det ene øyenbrynet sort og tykt. Hun fører eyelineren videre ned til overleppe, kinn og hake, og snart har hun fått bart og skjegg i halve ansiktet.

Slik sminket hun seg om til mann, for å snike seg inn på stadion og se fotballkamper i hjemlandet Iran.

Etter den muslimske revolusjonen i Iran i 1979, ble kvinner nektet adgang til fotballstadioner for å se herrelagene spille. Det var bare én av mange rettigheter og friheter de hadde oppnådd før revolusjonen, som nå ble begrenset. Islamske lover erstattet tidligere sivile lover.

Etter hvert ble det opprettet et moralpoliti som fikk ansvar for å kontrollere at jenter og kvinner dekket seg til og at befolkningen generelt overholdt sømmelig og moralsk oppførsel i offentligheten. Kvinner som protesterte og utfordret regimet opplevde å bli truet, forfulgt og fengslet.

I 2022 døde 22 år gamle Mahsa Amini etter å ha blitt arrestert av moralpolitiet fordi hijaben hennes ikke skal ha dekket til håret godt nok. Dødsfallet utløste protester over hele verden, også i Iran, hvor de ble slått hard ned på av sikkerhetsstyrkene. 

Zeinab vokste opp i en dypt religiøs familie i Ahvaz, sør i Iran. Allerede som ung jente følte hun seg dratt mellom forventningene fra familien og samfunnet, og sitt eget ønske om å leve et fritt og autentisk liv.

– Vi måtte be bønnene våre, faste og ikke snakke med gutter eller ta dem i hånden. Men jeg klarte ikke å akseptere disse reglene. Hvorfor kan jeg ikke spøke og le, og ta min egen fetter i hånden? spør hun.

Hit, men ikke lenger

Fra hun var 13 år gammel, var Zeinab besatt av fotball og det iranske laget Persepolis. Sammen med vennene sine fulgte hun laget overalt. Ofte tok de store sjanser for å komme nær fotballidolene. Når Persepolis besøkte hjembyen, satte de seg i bilen og fulgte etter lagbussen som fraktet spillerne fra hotellet til stadion før kamp.

– Det var risikabelt og spennende, fordi jenter ikke hadde lov til å nærme seg mannlige idrettsutøvere, forteller hun.

– Men vi var så glade i fotball og i laget vårt at vi tok sjansen. Det var en stor seier hver gang vi klarte å komme så nær favorittspillerne våre at vi kunne ta bilder av dem.

Minnene får fortsatt hjertet til Zeinab til å slå fortere – adrenalinet, spenningen og samholdet blant vennene. Hun sugde til seg atmosfæren utenfor fotballstadion. Men inn på tribunen slapp hun ikke. Frustrasjonen var enorm.

– Jeg klarte ikke å kontrollere følelsene mine. Jeg ville rive ned veggene på stadion – alt som hindret meg i å komme inn.

Zeinab, som da var 23 år gammel, fikk en idé.

Fenglset

Hun klippet det lange håret kort, sminket ansiktet med skjegg og bart og kledde seg i supporterklær som skjulte brystene.

Så gikk hun inn på fotballstadion for første gang i sitt liv.

Zeinab beskriver følelsen som euforisk – hun hadde greid å lure politiet og de som prøvde å undertrykke henne. Men gleden var kortvarig. Noen minutter ut i kampen ble hun avslørt av en mannlig tilskuer, som befalte henne å bli med ham til politistasjonen. Der måtte hun skrive under på at hun aldri skulle gjøre det igjen.

Men det stoppet ikke Zeinab. Hun fortsatte å snike seg inn på stadion som gutt flere ganger, helt til hun en dag ble arrestert og ifølge henne truet med fengsel. Da innså hun at hun måtte flykte fra Iran.

– Jeg dro hjem og hentet passet mitt, forteller hun.

Moren stoppet henne og spurte hva hun skulle. «Mamma, jeg har ikke tid til å snakke. Jeg må forlate Iran raskt», svarte datteren.

Felles kamp

I Tyrkia prøver Zeinab å skape et nytt hjem for seg selv. Men livet i eksil er vanskelig. Hun savner Iran hver dag, føler seg ensom og fremmedgjort. For å overleve jobber hun dag og natt i et tatoveringsstudio. 

En septemberdag i 2019 sitter hun på bussen da hun leser en nyhet som ryster henne. Sahar Khodayari, kjent som «Den blå jenta», døde etter å ha satt fyr på seg selv i protest mot Irans forbud mot kvinner på fotballstadioner. Hun ble arrestert for å ha forsøkt å snike seg inn på en stadion forkledd som mann, slik Zeinab selv hadde gjort.

Dødsfallet førte til en bølge av protester og internasjonal oppmerksomhet. #BlueGirl ble et symbol på kvinners kamp for likestilling, og internasjonale organisasjoner som FIFA presset Iran til å endre lovene sine. Til tross for dette er kvinners tilgang til stadioner fortsatt sterkt begrenset

Zeinab sitter på bussen og gråter. Hun kjenner seg igjen i Sahars historie.

– Jeg forstår denne jenta. Jeg vet hva kampen hennes betyr.

Sahars død blir et vendepunkt for Zeinab. Hun begynner å gå i demonstrasjoner og kritisere det iranske regimet på sosiale medier. Hun legger ut en video på Instagram hvor hun oppfordrer folk til å ikke møte opp på fotballstadion, for å gjøre FIFA oppmerksom på menneskerettighetsbruddene som foregår. Videoen hennes blir vist på iransk TV.

– Etter det ble det umulig for meg å noensinne dra tilbake til Iran. Jeg ble tvunget til å forlate alt jeg hadde, på grunn av fotballen, sier hun.

Ny familie

En ettermiddag i mars tar Zeinab på seg den røde fotballtrøya, og slenger skjerfet til det lokale laget Samsunspor rundt halsen. Hun har rosa leppestift og et bånd rundt det lange mørke håret. Utenfor stadion i Samsun er det stappfullt av folk som skal se hjemmelaget spille.

Hun stiller seg i køen til billettluken. Men når det er hennes tur, blir hun stoppet av to vakter. Som flyktning har hun ikke gyldig pass, og uten pass får hun ikke lov til å gå inn på stadion.

Zeinab er utestengt igjen. Hun er frustrert og trist, fanget mellom to verdener; Hun kan ikke dra tilbake til hjemlandet, men hun er heller ikke akseptert i Tyrkia.

Skuffet drar hun til stamstedet, en irakisk kafé i sentrum, for å møte vennene sine. De er også arabiske, og som henne har de måttet forlate hjemlandet sitt. De hører på musikk, spiller sjakk og drikker søt tyrkisk te. Zeinab tar et slag biljard med en kompis

Vennene har blitt hennes nye familie i eksil. De mimrer om gatene de vokste opp i, maten de spiste og drømmene de hadde en gang. De trøster hverandre og minner hverandre på at de fortsatt har en fremtid, selv om de ikke vet hvor den vil føre dem.

– I mange år har jeg ikke følt glede. Likevel, selv i de mørkeste øyeblikkene, finnes det et lite lys. Jeg har et håp om at det vil lyse opp veien min videre, sier Zeinab.