Kunstig intelligens kan gjøre Afrika usynlig

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.

Kunstig intelligens (KI) vant som debattema under Arendalsuka.

Deretter fulgte Politisk kvarter opp med diskusjonen om hvordan kunstig intelligens kan bidra til å løse eldrebølgen og mangel på arbeidskraft. I debatten sa Anne-Kat. Hærland: «Dette kan enten bli veldig bra, eller skikkelig, skikkelig dårlig.»

Hun har rett. Men om det blir bra eller dårlig, avhenger av mer enn teknologien. Det avhenger av dataene, statistikken og registrene som ligger til grunn.

For prinsippet bak kunstig intelligens er i bunn og grunn enkelt: Hvis vi ikke har noe å putte inn, får vi heller ingenting ut.

Kunstig intelligens er i ferd med å bli en av verdens viktigste kilder til kunnskap, beslutningsgrunnlag og makt. Men KI er bare så god som dataene den bygger på. Når store deler av verdens befolkning ikke er representert i disse dataene, risikerer vi ikke bare dårligere teknologi. Vi risikerer å gjøre hele samfunn usynlige.

I Norge tar vi nærmest for gitt at Statistisk sentralbyrå kan fortelle oss hvor mange som bor i en kommune, hvem som eier en eiendom og hvordan befolkningen utvikler seg.

Vi har brukt generasjoner på å bygge opp folkeregistre, eiendomsregistre og statistiske systemer. Vi deler data mellom offentlige institusjoner og kvalitetssikrer dem kontinuerlig. For oss i Norge blir KI, tross noen nye utfordringer, en videreføring av en praksis.

Afrika havner i KI-blindsonen

I mange afrikanske land mangler derimot kontinuerlig oppdaterte digitale grunnregistre over personer, adresser, eiendommer og virksomheter.

I en Verdensbank-studie hadde kun 20 prosent av de undersøkte afrikanske landene et digitalt landregister. På identifikasjonsfronten er det også et enormt press på digital ID, men det grunnleggende folkeregisteret i bunn er ikke der. Denne avstanden blir eksponensielt forsterket av KI.

Afrika har nærmere 1,6 milliarder innbyggere, men bidrar med under 2 prosent av treningsdataene som brukes til å utvikle globale KI-systemer.

Det betyr at algoritmene i stor grad lærer om mennesker, markeder og samfunn andre steder i verden. Afrikas manglende digitale grunnregistre begrenser staters evne til å styre effektivt, mobilisere skatteinntekter og levere tjenester til befolkningen.

Mer enn et teknologiproblem

Mangelen på data er derfor ikke først og fremst et teknologiproblem. Det er en demokratisk blindsone og en utfordring som trenger en global løsning.

KI-debatten i Norge handler om at vi ønsker en digital utvikling basert på demokratiske verdier, tillit og ansvarlighet. Da kan vi ikke akseptere at store deler av verdens befolkning er fraværende i dataene som former fremtidens teknologi.

Dersom kunstig intelligens og digitale beslutningssystemer skal fungere for alle, må også kunnskapsgrunnlaget representere alle. I bunn og grunn handler det om noe langt større: Hvem som får være synlig i fremtidens samfunn?

Dette handler ikke bare om teknologi. Det handler om hvem som blir sett, hvem som blir hørt og hvem som teller når fremtidens beslutninger skal tas. Spørsmålet er derfor ikke bare om KI blir veldig bra eller veldig dårlig. Spørsmålet er hvem den blir bra for.