Alawitten Daoud rapper for å overleve

– Kall meg Daoud, det er mitt artistnavn, og det er lettere, sier en ung mann selvsikkert. Han har solbriller og tatoveringer på underarmen.

Med et smil og raske skritt, dukker Haydar Daoud opp på et gatehjørne som leder til busstasjonen i Latakia, en havneby i Syria. Han studerer egentlig informatikk, men er lidenskapelig opptatt av rapmusikk. Sammen med ti venner fra hjembyen, har han dannet Coast Suicide Squad (CSS), et kollektiv av unge rappere. Nå planlegger de åpen mikrofonkveld – et sjeldent arrangement i Syria.

Etter et halvt århundre med blodig diktatur, har landet de siste månedene vært vitne til alvorlige massakrer, drevet frem av sekteriske spenninger. I Latakia, et av episentrene for grusomhetene, tilbringer Daoud og vennene hans dagene med å lage rapmusikk. En musikkform som de færreste syrer forstår, men som er en viktig terapi for desillusjonerte ungdommer.

For medlemmene i CSS er rap en slags ventil, en måte å uttrykke seg på, og et blaff av frihet i den harde virkeligheten de lever i.

– Jeg er 23 år, men jeg føler meg som 40, på grunn av ansvaret jeg må ta og alle utfordringene jeg har møtt, forteller Daoud. 

Han sitter i skyggen på en kafé i Latakia. Den kristne vennen hans, Sarkis, legger nøkternt til:

– Vi hadde en trist barndom, det er så komplisert her. Vi var knapt ti år da krigen startet.

Daoud er alawitt, i likhet med majoriteten av kystbefolkningen og tidligere president Bashar al-Assad. Assad styrte Syria med jernhånd etter farens død i 2000. Etter Assad-regimets fall 8. desember i fjor, og en væpnet kampanje ledet av en opprørskoalisjon som førte Ahmad al-Sharaa til makten, har landet vært preget av økende sekteriske spenninger.

I begynnelsen av mars ble Daoud og vennene hans tvunget til å avlyse den første åpne mikrofonkvelden. Støttespillere av Assad-regimet tok over kontrollen i Latakia igjen. I dagene som fulgte ble over 1500 sivile drept. Det var hovedsakelig alawitter, som ble drept i massakrer man ikke har sett maken til siden regimet kollapset.

De unge musikerne er redde, men fast bestemte på å fortsette å opptre.

I første etasje i en forfallen bygning i et fattig Latakia-område, samles CSS i bruktbutikken til Sirius. Han er gruppas beatmaker og heter egentlig Ali Ibrahim.

– Her var det en massakre, sier han, og peker på gata utenfor.

– I én uke forlot vi ikke huset vårt fordi vi var så redde.

I dag er hele gjengen samlet for å finpusse tekniske detaljer før de skal opptre.

CSS består av både alawitter, kristne og muslimer. De fokuserer ikke på forskjellene, men på det de har til felles: kjærligheten til rapmusikken.

– Det er en flukt fra krigen, fra alt hatet folk har mot hverandre. Vi legger følelsene våre i musikken, forklarer Sirius.

Bak i butikken siger sigarettrøyken ut av vinduene. Rapperne jobber. De venter en line-up av musikere fra byen og regionen. Håpet deres er at annonsering i sosiale medier vil trekke publikum.

I et dypt konservativt Syria er rap fortsatt uvanlig. Hip-hop er en misforstått musikksjanger. Eldre generasjoner verdsetter de hellige stemmene til Fairouz og Oum Kalthoum, ikoniske figurer innen arabisk musikklitteratur. De spilles i det uendelige i syriske kafeer, taxier og privathjem. Det fantes en rapper som het Volcano, men han forsvant etter at Bashar al-Assad flyktet i fjor. Selv om han støttet revolusjonen, minner Sirius oss om at «den største hiten hans var for regimet».

Alle CSS-medlemmene er ukjente, hver Instagram-konto har bare noen hundre følgere. Syria har ingen musikkindustri som støtter dem, og i Latakia er produsentene få. En av dem er Haydar Shabaan. For bare noen uker siden flyktet partneren hans fra landet på grunn av massakrene. Nå jobber han alene i studioet sitt under blå neonlys, og tar imot lokale unge rappere.

– Det er få her som er interessert i rapmusikk, sier produsenten. Historisk sett har rap vært et uttrykk for protest og politikk, og i Syria har sensuren gjort at musikksjangeren ikke har fått utvikle seg.

– Hvis du nevnte ett ord – dollar – så havnet du i fengsel, sier Rino, en 22 år gammel rapper fra Hama, som har kjørt to timer med bil for å delta på arrangementet.

Under Bashar al-Assad kunne kritiske ytringer koste folk friheten, eller livet. Protestene under den arabiske våren i 2011 ble brutalt undertrykt. Det utløste en 14 år lang krig, hvor over en halv million mennesker ble drept, og rundt 150 000 forsvant i Syrias fryktede fengsler.

Rino ble selv fengslet av regimet. Han vil ikke utdype, men denne dagen deler han en sang som betyr mye for ham:

«Du kom hit bare for at de skulle klandre deg. Og du glemmer hvordan du i det hele tatt klarte å holde hodet over vann i dette ukjente havet», synger han, stemmen rolig og fylt av følelser. Han skrev «Vente i fengsel», usikker på om han noen gang ville slippe ut.

– Hvis Bashar fortsatt var ved makten, kunne hvem som helst i gata her rapportert hva vi gjør, og politiet kunne fengsle oss bare for å bli kvitt oss, sier Daoud nøkternt.

Han kjenner de triste fengselscellene til Assad-regimet altfor godt. I september 2023 la han ut en video på Facebook: «Fremtiden til Syrias ungdom er ikke lenger i dine hender. Alle syrere sier nok!», skrev han med rød tusj på et hvitt ark.

Dagen etter ble Daoud og den yngre broren, Zoalfekar, arrestert mens de gikk på gata. I tre måneder satt brødrene i isolasjon, hver for seg. Foreldrene visste ikke hvor de var. Ni måneder senere, i juni 2024, ble de løslatt.

Ett år senere prøver brødrene å unngå de vonde minnene. Men familien deres er fortsatt preget.

– To setninger på et lite papir kostet meg ni måneder av livet mitt. Det føltes som helvete, med djevelen som gikk rundt meg, sier Daoud, med hodet i hendene. 

Han har nylig fått diagnosen schizofreni på grunn av alvorlig traume. Han tar medisiner, uten dem får han ikke sove. Og i morgen det åpen mikrofon.

Når solen står opp over Latakia, begynner nabohanen å gale. Daoud er stille og fjern, han tenker allerede på arrangementet. Han pakker utstyret på soverommet, som er tapetsert med graffiti, Harley Quinn-plakater og fargerike klistremerker.

I Syria kommer rap-kulturen til uttrykk gjennom å etterligne amerikansk gatemote. Daoud beundrer amerikansk kultur.

– Jeg vil legge alt bak meg, starte på nytt. Drømmen min er Compton i Los Angeles, der rapmusikken kommer fra, sier han entusiastisk.

Han har et hvitt Dior-tørkle rundt hodet og store Jordan-sneakers på føttene – ingen detalj er overlatt til tilfeldighetene, bortsett den store smykkesamlingen med bling-bling.

– Alt dette kostet rundt førti dollar, ler han, mens han tar på seg et falsk sølvkjede som glitrer rundt halsen.

I bilen på vei til kafeen hvor de skal opptre, hører de på Kendrick Lamar.

– Han er den beste, sier de. 

Femten minutter senere ankommer de kafeen Le Casa, som er en av få steder som er villige til å stille lokalet til disposisjon for rapperne.

Sirius setter opp bærbare PC-er og platespillere, og en varebil leverer høyttalere og mikrofoner. Rommet fylles sakte. Omtrent tretti rappere fra Latakia og nærområdet har svart at de kommer. Daoud er spent.

– Jenta mi er ikke her, hun tror at rappere er tøffinger, hun forstår ikke denne kulturen, sier han.

Men rett før de skal begynne kommer hun. Seren, Daoudds kjæreste, er her for å støtte ham.

Musikerne slapper av, og lokalet fylles av forventning. På et trangt kjøkken i kafeen lager noen rappere drinker. Stemningen er god, selv om det ikke har kommet mange publikummere. Det er først og fremst andre musikere som har kommet, for å dele en misforstått lidenskap. Daoud og vennene hans er redde for at politiet skal storme inn og avbryte konserten. Eller enda verre: De siste månedene har væpnede grupper, trolig tilknyttet forsvarsdepartementet, raidet musikksteder. I mai skjøt de inne på en nattklubb og drepte en kvinne.

Men rapperne lar seg ikke stoppe.

– Uten musikk, vet jeg ikke hvor jeg ville vært. Selvmord er alltid en mulighet, helt til jeg skriver en ny sang, sier Jaafar Shiha, alias Shihayabish, som er med i rap-gruppa BFF.

– Rap er grunnen til at jeg står her i dag – det er mer enn terapi, det er det som holder meg i live.

Jaafar og gjengen hans planlegger å fremføre to EP-er, nesten en time med program for å avslutte kvelden. Klokka 18.30 setter Sirius på den første beaten. Showet er i gang.

Stemningen er rå og elektrisk. Svetten renner, folk danser og backstage heier rapperne på hverandre.

Etter to timer bryter kaoset ut. En tilskuer legger merke til noen mistenkelige personer som filmer fra gata, til tross for at vinduene er dekket av stoff. Folk får panikk og mange av rapperne forlater stedet.

Stemningen faller sammen. En liten gruppe av de mest engasjerte fortsetter å opptre, som om de forsøker å ignorere frykten. Daoud sitter lent mot en vegg, han prøver å skjule at han er redd. De bestemmer seg for å avslutte kvelden. Politiet kan ha blitt varslet. Alle her er redde for politiet etter de siste massakrene på kysten.

– Problemet er at du aldri kan være sikker på noe med dette regimet, sier Jaafar.

Avslutningen blir brå. Sam, Sirius og Daoud kjører hjem i stillhet.

– Vi er alltid på vakt og det er utmattende, sukker Sirius.

– Ærlig talt, jeg har med meg en kniv, innrømmer Daoud spøkefullt.

Det blir ingen etterfest; det er ingenting å feire. Stemningen er like mørk som natta i Latakia. Det nye regime tillater kun et par timer med elektrisitet hver dag, men det er i det minste en forbedring fra da Assad regjerte.

Neste dag skinner sola, og stemningen er bedre. Gårsdagens tøffe avslutning virker litt fjernere. På vår siste i Latakia dag tar Daoud oss med til Sam sine foreldre, bare en kort spasertur unna. I den støvete gata spiller barn fotball blant falleferdige bygninger. Sam småløper opp trappene til familiens hjem, hvor malerier han lagde da han var barn, henger på veggene. Kunst er i blodet deres, faren er arkitekt, og Sam studerer også arkitektur. Drømmen er å flytte til Europa, slik foreldrene gjorde da de bodde i Frankrike i femten år. Årene i utlandet kan kanskje bidra til å forklare hvorfor familien er åpen for rap-kulturen.

– Jeg lyttet til alt. Da rapmusikken kom, var jeg 15 år, og jeg husker vi hørte på det den gangen, forteller faren til Sam.

– Jeg syne rytmen er den samme hele tiden, men jeg hører på sangene hans. Jeg forstår ikke alt, men jeg prøver, legger moren til, kjærlig.

I et konservativt Syria, er Sam og Daoud heldige som har foreldre som støtter dem og respekterer lidenskapen deres.

– La barna følge sin egen vei. Hvem vet – kanskje de kan oppfylle drømmene sine? Vi støtter dem uansett om det er sport, studier eller rapmusikk, sier faren til Sam.

Frustrasjonen fra kvelden før har lagt seg.

– I går kveld var jeg sint og skuffet. Jeg sa at det var den siste kvelden min i Syria, innrømmer Sam.

Daoud ler av ham.

– Det tror jeg ikke på. Hvis jeg ga deg muligheten til en ny åpen mikrofonkveld neste uke, ville du hoppe på med en gang.