«Be for meg. Jeg er redd.»

De frivillige:

– Krigen har gjort oss modigere, sterkere, mer tålmodige og snillere 

– Noen av soldatene har nesten blitt som sønner for meg, jeg bryr meg virkelig om dem. Av og til kaller de meg til og med «mamma», sier Luba Pravda og ler.

Sammen med Oksana Lyahimets leder hun det frivillige arbeidet i Petropavlivka, et tettsted øst i Ukraina. 25. februar 2022 – dagen etter at Russland invaderte Ukraina – forvandlet de den lokale kirka til hovedkvarter og begynte å samle inn utstyr til hæren. De får hjelp av en trofast gjeng menighetsmedlemmer.

De to kvinnene er en del av en usynlig hær i krigen; siden den russiske invasjonen har over 70 prosent av befolkningen bidratt som frivillige.

Med bestemte skritt henter de dunker med vann, kasser med mat, ulltepper og annet utstyr og lemper det inn i en varebil. Den sølvgrå billakken er full av kulehull. En til to ganger i uka reiser de selv til frontlinjen med forsendelser, men i dag er det to frivillige sjåfører som kjører.

Men først spiser de kveldsmat. Suppe, brød og grønnsaker. De spøker og ler.

Så vinker de farvel.

Jobben som frivillig gir en slags mening og kampvilje i en utmattende krigshverdag.

– Å vite at vi hjelper soldatene betyr mye. De var også bare vanlige sivile for ikke lenge siden. Nå bærer de hele denne byrden og risikerer livene sine, sier Oksana.

Hun tror de siste tre årene har forandret ukrainske kvinner.

– Krigen har gjort oss modigere, sterkere, mer tålmodige og snillere.

Luba ser ikke på kvinnenes rolle som så annerledes enn mennenes.

– Vi risikerer også livene våre. Den eneste forskjellen er at vi ikke tar til våpen – vi kjemper vår egen kamp i bakre rekker.

Soldatmoren:

– Jeg hadde en følelse av at barnet mitt kom til å dø

«Be for meg. Jeg er redd.»

Det var den siste meldingen Vitalina Karnauh fikk fra sønnen Rostislav.

Fire dager senere, 1. november 2023, ble den 22 år gamle soldaten drept.

Da Russland angrep Ukraina, vervet Rostislav seg til militæret. Vitalina så en glad gutt som bar uniformen med stolthet. Men ettersom krigen varte, endret han seg. Da han var hjemme på ferie i oktober 2023, kjente hun ikke sønnen igjen. Han var tynn, stille og trist. 

– Jeg hadde en følelse inni meg av at barnet mitt kom til å dø. Han var sjelen min. Jeg skulle ønske at han i det minste døde for at vi kan leve i et fritt land som blomstrer.

Vitalina er redd for å være alene, da kommer savnet og gråten. Familien, gården og kjøkkenhagen holder henne oppe.

Hun flytter på parfymen «Deep Blue», som står oppstilt på pianoet. Veggene er dekket av fotografier. Rostislavs soverom på den lille gården i Petropavlivka er et minnested nå.

– Jeg kan ikke kaste lukten av sønnen min, sier Vitalina stille.

Soldatdatteren:

– Faren min forteller om grusomme forhold i fangenskap

– Akkurat nå føles det som om en vekt er løftet fra brystet mitt. Jeg kan endelig puste, sier Anastasiia Savova.

I nesten tre år har 25-åringen brukt mesteparten av tiden sin på å få faren Oleksander fri. Han er soldat i marinebrigaden. 7. mai 2022 ble han tatt til fange av russiske styrker da han forsvarte den beleirede byen Mariupol. Sammen med andre pårørende, har hun spredd informasjon om ukrainske krigsfanger og kjempet for å få dem fri. Hun har møtt internasjonale politikere og organisasjoner, og jobbet med opplysningsarbeid hjemme i Ukraina.

– Fokuset mitt har vært å sørge for at så mange som mulig vet hva våre soldater og sivile utsettes for i russisk fangenskap, forteller hun.

19. mars i år ble Oleksander sluppet fri i en fangeutveksling. Anastasiia beskriver følelsen av å endelig få faren sin hjem igjen som helt uvirkelig.

– Det er mye lettere å leve nå. Problemene jeg har nå virker så små, jeg føler at jeg kan klare alt.

Ukrainske myndigheter vil ikke oppgi hvor mange som sitter i russisk fangenskap, men det antas at tusenvis av både militært personell og sivile holdes fengslet i Russland og russisk-okkuperte områder i Ukraina. Anastasiia vil fortsette å kjempe for krigsfangene og samle dokumentasjon om det hun mener er krigsforbrytelser.

– Faren min forteller om grusomme forhold i fangenskap, tortur og seksuell vold. De ble slått og utsatt for elektrosjokk. Det er mangel på medisinsk behandling og mat, forteller hun.

Soldatenken:

– Vi er kanskje litt sprø. Men hvis vi dør, vil vi være vakre i det øyeblikket

– Jeg måtte finne en grunn til at jeg fortsatt var i denne verden, sier Maria Dolhopolova stille.

Mannen hennes ble drept under beleiringen av Mariupol i 2022. Maria var 32 år, og enke. Det tok et halvt år før kroppen hans ble funnet. Et halvt år hvor hun klamret seg til håpet om at det var en feil.

– Livet mitt stoppet opp og jeg mistet meg selv.

Da hun omsider søkte hjelp, oppdaget hun at hun ikke var alene. I Zaporizjzja, bare 35 kilometer fra fronten, var det mange unge kvinner som sørget over de døde soldatmennene sine.

De var deprimerte, som henne. De var redde, og hadde sluttet å bry seg om hvordan de så ut. Og slik fant Maria grunnen sin – til hvorfor hun skulle leve; etter å ha tatt en studie i kosmetologi, åpnet hun sin egen skjønnhetssalong.

I en kjeller, med små vinduer i de tykke murveggene, gir den en følelse av å være i et «trygt» bomberom når rakettene treffer byen. Salongen har blitt et samlingssted for kvinner som trenger en pause fra sorg og stress.

– Det handler ikke bare om skjønnhet, men om å hjelpe kvinner til å slappe av og føle glede. En flik av normalitet, mener hun.

– Vi er kanskje litt sprø. Men hvis vi dør, vil vi være vakre i det øyeblikket.

Overskuddet fra salongen donerer hun til den ukrainske hæren.

Jevnlig angriper russiske styrker Zaporizjzja med glidebomber, droner og missiler. Men Maria vil ikke flykte.

– Vi må være her og opprettholde det livet som soldatene våre kjemper for å forsvare.

Internflyktningen:

– Det var for farlig å bil hjemme

Tre generasjoner kvinner er samlet i et rom på et mottak for internt fordrevne i Kharkiv. Plastposer med klær og mat står stablet langs veggen, på gulvet ligger det noen kosedyr og en pakke bleier.

Jana prøver å roe datteren Angela på tre måneder, mens storebroren Nikita på to år leker. Janas mor Irena hjelper til. 

Det er bare en times tid siden de ble de evakuert fra Vovtsjansk, en liten by bare tre mil fra den russiske grensen. Mens missilene haglet over byen – opptil 20 om dagen – gjemte familien seg hjemme.

– Huset vårt har ingen kjeller, så vi søkte tilflukt i en gang uten vinduer. Men det var altfor farlig, forteller Jana.

Nå er hun en av Ukrainas, ifølge FN, 3,7 millioner internflyktninger. Hjembyen er lagt i ruiner. Planen nå er å reise videre til slektninger i vest, til et nytt liv.

Pasientmoren:

– Krigen blekner i forhold til Dimas sykdom

Hånd i hånd med moren sin går fjortenåringen Dima gjennom den frodige hagen i et villastrøk i utkanten av Kyiv. Bena er tynne, øynene blå og alvorlige. Det laftede trehuset er egentlig et rekreasjonssenter, men har blitt som et hjem for Olesia og sønnen.

Siden Dima fikk kreftdiagnosen i oktober 2023, har hun fulgt sønnen til undersøkelser, operasjoner, cellegiftbehandlinger og prøvetakinger. Først til Odesa, senere til Kyiv. Da kreftsvulsten i hjernen ble oppdaget var den seks centimeter i diameter. Etter fire runder med cellegift og drenering av hjernevæske, har den krympet til én cm. Dima føler seg mye bedre.

– Nå er målet vårt at han blir helt frisk, og ikke får tilbakefall, sier Olesia.

Mellom behandling og prøvetaking på barnesykehuset Okhmatdyt i Kyiv, bor mor og sønn på Dacha familiehjem. Her kan alvorlig syke barn som får behandling langt hjemmefra bo gratis sammen med familiene sine, i en slags hverdag mens de venter. Rekreasjonssenteret er drevet av stiftelsen Zaporuka Foundation.

Hjemme i Mykolaiv venter ektemannen og datteren på 16 år. Havnebyen ligger helt sør i Ukraina, rundt 60 kilometer fra frontlinjen. Olesia er redd hver gang hjembyen er under angrep.

– Men krigen blekner i forhold til Dimas sykdom. For meg er det aller viktigste at han blir frisk.

De etterlatte:

– Pappa ble drept i russisk fengsel 

Fem år gamle Solomia kaster en grønn ballong opp i lufta. Rommet hennes er fylt av leker. I hjørnet står en hylle med bilder av pappa.

På kjøkkenet sitter Julia og studerer engelsk. Hun har fått tilbud om jobb i en internasjonal organisasjon, men da må språket sitte.

– Jeg mistet mannen jeg planla å bygge en fremtid med. Men det er snart tre år siden. Nå vil jeg leve livet mitt, jeg er fortsatt ung. Jeg vil være glad, føle meg som kvinne og ikke bare som mamma, sier Julia. 

Hun ønsker ikke å oppgi etternavnet sitt.

«Jeg drar nå. Vi sees. Elsker deg.» 

Det var den siste meldingen Julia fikk fra Bohdan, ektemannen og pappaen til Solomia. Det var i begynnelsen av mai 2022, og Bohdan hadde forsvart Mariupol siden den russiske beleiringen begynte. Nå forsto han at han ble tatt til fange.

28. juli – nesten etter nesten tre måneders fangenskap – ble Bohdan drept i en eksplosjon i Olevnika-fengselet i russisk-okkuperte Donetsk. 

Solomia var tre år gammel. En barnepsykolog rådet Julia til å fortelle sannheten. I begravelsen sa Solomia at hun savnet pappa og ville klemme ham. Da moren minnet henne om at pappa ble drept, så datteren alvorlig på henne:

«Jeg forstår at han er død! Men jeg kan fortsatt ønske å klemme ham.»

Soldatmoren:

– Jeg har ventet i over to år på en grav til sønnen min

– Når jeg ser på bildene av sønnen min, føles han mer levende enn vi er, sier Vira Lytvynenko.

Hun stryker hånden over et fotografi av en glad ung mann, med solbriller og skjeggstubber. Ved siden av står flere bilder, diplomer, porselensengler, en bukett plastikkblomster. 

Og en sort urne med asken etter Vladislav. I over to år har hun ventet på å begrave sønnen.

Ukrainske myndigheter har lovet en offentlig kirkegård med minnelund for drepte soldater fra elitebrigaden Azov, men prosessen er forsinket. Azov spilte en viktig rolle i forsvaret av Mariupol under den mer enn 80 dager lange russiske beleiringen i 2022.

Stemmen til Vira brister når hun snakker om sønnen «Vladi», som trente i syv år for å bli Azov-soldat.

Fra frontlinjen skrev han til moren: «Det er ingen svake personer i familien vår.» 

På bursdagen hans, 25. mars i 2022, sendte hun ham en gratulasjonsmelding. Men de to blå hakene på Whatsapp som viser at meldingen er lest, kom aldri. To uker senere fikk hun en telefon fra militæret om at Vladislav ble drept under gatekamp i Mariupol, to dager før han skulle fylt 27 år. Kroppen ble funnet inne i den gamle barneskolen hans.

– Jeg må holde meg oppe. Jeg vil ikke være svak, sier Vira.

Mødrenettverket:

– Vi er hverandres psykologer

En gruppe kvinner sitter i en halvsirkel i et møtelokale i Kyiv. De drikker te, spiser småkaker, gråter og klemmer. 

Etterpå går de til minnesmerket på Maidan-plassen eller deltar i demonstrasjonen for krigsfanger. De jobber opp mot ukrainske myndigheter og sprer informasjon om fengslede og drepte soldater. Innimellom har de kunstterapi og andre aktiviteter som skal hjelpe dem å komme gjennom sorgen.

De er mødre, og de har mistet soldatsønner. For å støtte hverandre har de dannet mødrenettverket «Heart Outward». Lignende fellesskap for enker og andre pårørende finnes over hele Ukraina, og spiller en viktig rolle i sivilsamfunnet for å bearbeide traumene fra krigen.

– Ingen andre enn dem som har mistet sønnene sine i krigen kan forstå hvordan det er. Vi er hverandres psykologer, sier grunnleggeren Vira Lytvynenko.

Soldatsøsteren:

– Vi gråt av glede da han endelig var hjemme

31. mars i år kunne Valeria Serdyuk endelig klemme storebroren Anton igjen.

Da hadde det gått fire år siden hun så ham sist. De siste tre årene visste hun ikke om han var død eller i live.

Anton vervet seg til militæret i 2014 og tjenestegjorde i Donetsk som sanitetssoldat. Kort tid etter at krigen brøt ut i 2022, ble han tatt til fange av russiske styrker og satt i fengsel på okkupert territorium. Informasjonen om hva som skjedde etter det var svært sparsommelig.

For familien var det vondt å leve i total uvisshet.

– Jeg føler at jeg har blitt voksen i løpet av de siste tre årene, sier Valeria.

Sammen med mor og stefar bor hun i Petropavlivka. På TV-benken i stua er det bilder av Anton, militærmedaljer og det ukrainske flagget. I fanget har de ringpermer med tre års korrespondanse med ukrainske myndigheter for å få vite hvor Anton var, og hvordan han hadde det i fengsel. Da de fikk beskjed om å avgi DNA-prøve, ble de redde for alvor.

– Jeg har på en måte gått i Antons fotspor, sier Valeria, som studerer medisinsk fysioterapi ved et universitet i Kharkiv.

20-åringen er stolt av storebroren. Hun beskriver han som sterk og modig, men også litt rampete. Et forbilde.

Lettelsen over at han er hjemme igjen, i live, er ubeskrivelig. Men Valeria er redd for at broren drar tilbake til fronten så snart han får sjansen.

– Han har et stolt militærhjerte. 

Andrii Kolesnyk og Volodymyr Sapehin bidro i felt til denne reportasjen. Deler av prosjektet er laget med støtte fra Fritt Ord.