
Få stemmer fra næringslivet
UTSYN: Siden FNs internasjonale møter i 2015 har verden vært enig om at mangedobling av private investeringer i næringslivet i fattige land, er en forutsetning for fattigdomsreduksjon og for å redde klimaet. Men etterpå har lite skjedd. Hvis vi mener alvor med dette, så burde minst 20 prosent av bistandsbudsjettet brukes til investeringer i infrastruktur og næringsliv i utviklingsland. Og vi må heie fram bedriftene som tør satse.
Den tradisjonelle bistandsindustrien har kompetanse og systemer som er innrettet mot nesten alt annet enn å bidra til jobbskaping og investeringer
Kjell Roland
Markedet løser alene ikke utfordringene som ble trukket opp i Addis Abeba og Paris i 2015. Vestlige banker forlater fattige land, ikke minst Afrika. Samtidig lånes det mindre fra vestlige banker til infrastruktur og næringsliv i framvoksende markeder. Veksten i direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i sør har også stoppet opp. Årsakene er mange: Vestlige reguleringer av bankene stiller så omfattende krav til kontroll at kostnadene eksploderer. Eventuelle feil som gjerne oppstår ved investeringer i utviklingsland straffes med så store bøter at det blir mer fornuftig å la være å investere. Den offentlige omdømme-belastningen oppleves dessuten som så stor hvis noe går galt, at større selskaper kvier seg.
Bundet opp i tradisjonell bistand
Hva så med bistanden? Legges den om slik at våre store bistandsmidler utløser private investeringer? Svaret er enkelt: Nei, i alt for liten grad! Ingen vestlige land har lagt om bistanden med dette for øye. Det finnes noen hederlige, men alt for små unntak som for eksempel Strømmestiftelsen, Misjonsalliansen/AMAS og Utviklingsfondet. De har utviklet noen gode prosjekter innen mikrofinans og næringslivsstøtte. Bortsett fra disse har ingen større aktører endret organisasjon og bygget kompetanse, som kan bidra til at det skapes lønnsomt næringsliv og arbeidsplasser i stort monn. Og det er ikke så rart, den tradisjonelle bistandsindustrien har kompetanse og systemer som er innrettet mot nesten alt annet enn å bidra til jobbskaping og investeringer.
Siden 2015 er det arrangert et utall konferanser og laget enda flere rapporter om hva som trengs for å øke investeringene. På Næringslivets konferanse for Internasjonalisering og Utvikling (NKIU) som vi arrangerer sammen med NHO, Innovasjon Norge og Norad i dag (6/2), vil det blant annet bli fokusert på at bedrifter trenger garantiordninger og tapsavsetninger («first loss»), samt bedre tilrettelagt offentlig-privat samarbeid (OPS) i nye fondskonstruksjoner.
Norge går foran med økt satsing på Norfund
Et lyspunkt er at en rekke vestlige land de siste årene har valgt å styrke sine DFI-er (Development Finance Institutions). Her har Norge vært et foregangsland gjennom systematisk og langsiktig opptrapping av kapitaltilførselen til Norfund. Nåværende regjering vil øke kapitaltilførselen med 50 prosent i stortingsperioden. Som andel av bistandsbudsjettet utgjorde dette 4,8 prosent i 2017. Sammen med det Norad gjør på næringsutvikling var andel 5,4 prosent. Mente vi virkelig alvor med Addis Abeba og Paris, bør denne budsjettandelen til næringsutvikling mangedobles, minst til nivået den var på 1970-tallet.
Det er gledelig at DFI-ene styrkes. Men dette er langt fra nok. Derfor har vi en rolle med å være katalytisk: Ved å åpne nye markeder, vise at det er mulig og at lønnsomheten er akseptabel, og være en partner som ved vår kapital bygger ned samlet risiko for private investorer.
Bedrifter trenger noen som taler deres sak
Norfunds rolle i norsk samfunnsdebatt er å skape forståelse for betydningen av næringslivets investeringer i kampen mot fattigdom og for å løse klimaproblemet. Ingen bedrifter vil se seg tjent med å argumentere offentlig med at hensyn til omdømme er en av årsakene til at de avstår fra å investere. Det vil være belastende i seg selv. De velger heller å avstå fra deltakelse i slik offentlig debatt.
NABA, som organiserer dem som har interesse av å investere i Afrika, kunne vært en stemme i denne diskusjonen. Men de fikk avslag på søknad om støtte fra informasjonspotten i Norad. Jeg har enda til gode å høre en direktør med ansvar for samfunnskontakt argumentere for at de investerer i Afrika for å vise samfunnsansvar. Derimot hører jeg stadig om alle nedsidene ved slike investeringer. Det er vanskelig å lykkes kommersielt, og forventningen er at all medieomtale hjemme vil være negativ.
NGO-er leter etter feil
På den annen side har vi en del frivillige organisasjoner som får støtte fra bistandsbudsjettet, som har som oppgave å lete etter feil og som noen ganger har urealistiske forventninger til hva en bedrift i Afrika bør utrede og ta ansvar for. Det synes som at mange mener at det er riktig å stille høyere krav til næringslivet enn til tradisjonell bistand, og til næringsliv ute enn til næringsliv hjemme.
I sum innebærer dette at den offentlige debatten er skjev med mange kritikere og få stemmer fra næringslivet. Derfor har Norfund – i tillegg til å gjøre bærekraftige investeringer i fattige land – tatt en sentral rolle i samfunnsdebatten.