Hun samler inn penger til eks-kolleger i Sudan

Det er de lokalansattes egen fagforening som står bak aksjonen – med et mål om å hjelpe tidligere kolleger som er i en vanskelig situasjon.

– Dette er et utslag av at vi er skuffet over hvordan vår reelle arbeidsgiver, Utenriksdepartementet, har håndtert saken. I stedet for å bare sitte og føle på avmakt, prøver vi nå å gjøre noe for å hjelpe kolleger i nød, sier Urd Berge Milbury, leder av den «globale» fagforeningen UDLAF, som er organisert under Delta i YS.

Behovet for å vise solidaritet førte til at de igangsatte en innsamlingsaksjon på «Spleis» for 16 tidligere ansatte ved Norges ambassade i Sudan. Etter at krigen brøt ut i april 2023 måtte de alle sammen flykte og har siden levd i en slags permanent og stadig forverret krisetilstand, forklarer Milbury.

De ansatte ble spredd på en rekke land – med eller uten sine familier. 

Måtte evakuere på egen regning

Panorama skrev i fjor sommer om hvordan de norske diplomatene ved Norges ambassade i Sudan ble fløyet ut i hui og hast da krigshandlingene nådde hovedstaden, mens de lokalt ansatte måtte evakuere for egen regning.

Etter til dels farlige reiser endte de opp i ulike land – noen på steder der de tidligere hadde slekt og venner, andre på helt ukjente steder. Samtidig mistet mange inntekt, eiendeler og bolig. Det gjorde at mange som tidligere hadde hatt gode og trygge liv havnet i en mye mer utrygg og vanskelig livssituasjon.

Saken skapte den gang reaksjoner og stortingspolitiker Grunde Almeland (V) mente at departementets håndtering av den var ansvarsfraskrivelse. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) mente derimot at Norge ikke hadde ansvaret for de lokalt ansattes sikkerhet i Sudan.

Utenriksdepartementet har tidligere også påpekt at de lokalt ansatte – etter flyttingen av ambassaden til Kenya –  har fått både flere månedslønner og informasjon om muligheter for å søke billighetspensjoner. For de tidligere lokalt ansatte varierte det hvor lenge lønnsmidler og sparepenger rakk, der de befant seg – ofte i nye land – og i helt nye og krevende livssituasjoner.

Uten rett til svar

– Etter å ha fått kunnskap om hvor vanskelig situasjonen var for våre kolleger, som måtte flykte og havnet i ulike land, tok vi i fagforeningen opp saken med departementet våren 2024 – som en varslingssak. I UD ble den imidlertid omdefinert, til en personalsak, noe som gjorde at vi ikke hadde rett til svar eller innsyn i saksbehandlingen, sier Milbury.

Hun er oppgitt over det hun oppfatter som «byråkratisk komplisering» og «trenering» fra UDs side i Sudan-saken – i stedet for at departementet «tar et ansvar for tidligere ansatte basert på etikk og humanitet».

Selv har norske Milbury rundt 17 års fartstid som lokalt ansatt ved den norske ambassaden i Washington, og har kjent på det hun oppfatter som en forskjellsbehandling mellom lokalt ansatte og de øvrige fast ansatte. 

I motsetning til de sistnevnte, blir de lokalt ansatte regnet som ansatt ved hver enkelt ambassade, ikke som ansatt i departementet. UD mener av den grunn at de ikke har de samme rettighetene som statsansatte.

– Fikk lønn i sju måneder etterpå

Kommunikasjonssjef i UD Helene Sandbu Ryeng avviser at departementet ikke har tatt ansvar i saken. 

– Kravet fra de lokalansatte om økonomisk kompensasjon var basert på en annen tolking av lokal rett enn den som ambassaden opprinnelig baserte seg på, sier hun. 

Kommunikasjonssjefen viser til at krigsutbruddet i Sudan i april 2023 førte til at den norske ambassaden i Khartoum måtte stenge og at situasjonen den gang var preget av stor uvisshet. 

– Det var likevel håp om at situasjonen skulle normaliseres slik at vi kunne åpne opp ambassaden. Flere ambassader valgte å gå til oppsigelser av lokalt ansatte kort tid etter at arbeidsplassene deres ble stengt, forteller hun. 

På den norske ambassaden beholdt alle 16 lokalt ansatte jobben med full lønn i en periode. For tolv av dem varte dette i sju måneder etter at ambassaden måtte stenge, ifølge kommunikasjonssjefen. 

– Utbetalte ytterligere kompensasjon

– Slik situasjonen utviklet seg ble det dessverre umulig å gjenåpne. Disse lokalt ansatte ble oppsagt i november. Jobbene deres var bortfalt. Fire av de lokalt ansatte hadde fram til november 2023 arbeidsoppgaver blant annet på andre utenriksstasjoner i regionen. Disse ble oppsagt på grunn av bortfall av arbeidsoppgaver, sier Ryeng.

Hun forteller at ambassaden deretter innhentet nye juridiske råd basert på lokal juridisk ekspertise. 

– Ambassaden konfererte også med nærstående land om hvordan de kompenserte sine tidligere lokalt ansette. Ulike land valgte ulike løsninger. Dette kom blant annet av at tolkningen av lokale arbeidsrettslige regler ikke var entydig. Ambassaden gjorde derfor en ny vurdering, sier Ryeng. 

Konklusjonen ble at ambassaden utbetalte tolv tidligere lokalansatte en økonomisk kompensasjon tilsvarende seks måneders lønn. Løsningen innebar at disse tilsammen mottok lønn og økonomisk kompensasjon tilsvarende 13 måneders lønn i perioden etter at ambassaden stengte. 

De fire andre lokalt ansatte mottok inntil samme tidspunkt lønn i ett år. Også disse fikk i tillegg økonomisk kompensasjon tilsvarende et halvt års lønn. Etter at ambassaden stengte fikk disse lønn og økonomisk kompensasjon tilsvarende 19 måneders lønn. 

Som et nytt element i saken forklarer Ryeng at de lokalt ansatte, i tillegg til sluttoppgjøret, nå også har fått utbetalt oppsparte pensjonsmidler.

– Trist at det krevde tre års kamp

– Veldig bra, sier fagforeningsleder Urd Milbury når Panorama videreformidler nyheten fra UD. 

Samtidig mener hun det er trist og uakseptabelt at de lokalansatte har måttet kjempe i tre år for dette, samtidig som de er på flukt.

– Dette endrer heller ikke på det grunnleggende problemet som er at UD mener de ikke har noe ansvar for denne gruppen ansatte, og ikke hjalp dem å evakuere, sier hun. 

Hun påpeker også at de aktuelle pensjonspengene det her er snakk om kun er småsummer sammenlignet med de totale pensjonspengene som de lokalt ansatte sparte opp og som ble betalt til den sudanske staten.

– Disse pengene er trolig tapt for alltid, sier hun. 

Milbury forteller at hun i en lengre periode hadde kontakt med Muna, en av de ansatte ved ambassaden i Khartoum. Hun flyktet til Egypt med sine tre barn; en tenåring og to unge voksne.

– Hun rapporterte om den økende krisen de gjennomlevde, den forverret seg etter hvert som penger og eiendeler ble brukt opp. I november i fjor fortalte hun at sparepengene var helt oppbrukt og at det var full krise, sier Milbury.

For å skape mer oppmerksomhet, oppfordret hun Muna til å spille inn en video med sin historie, for å legge ut på youtube.  

– Vi ble enige om å vente til etter jul, men bare to dager senere fikk hun hjerteinfarkt og døde. Jeg tenker at hadde hun hatt penger – ved at hun fikk midler fra Norge – ville hun hatt råd til å oppsøke lege og betale for medisiner.

Fikk trygdetrekk i lønnen

Fagforeningslederen mener en slik mulig kilde til penger nettopp var avsetningene til trygd som ambassaden hadde trukket fra de ansattes lønn i perioden siden urolighetene i Sudan begynte. 

Det er disse pensjonspengene departementet nå har besluttet å utbetale.

I fravær av et fungerende sudansk statsapparat hadde disse pengene blitt satt på en egen konto, som ambassaden disponerte. Denne ordningen, som skulle komme til anvendelse ved at Sudan utbetalte pensjonene til de tidligere ambassadeansatte etter at krigen var over, har vært et stridspunkt mellom departementet og de lokalt ansatte.

Siste: Ved publisering av denne artikkelen 26. mars kl. 13.30 var rundt 40.000 kroner samlet inn til de lokalt ansatte ved ambassaden i Sudan. De innsamlede midlene fra Spleis-aksjonen skal fordeles likt på de 16 ansatte, forklarer Milbury.