Vil kutte antall land fra 100 til 10

– Nesten ingen vil kutte, konkluderte utviklingsminister Åsmund Aukrust (Ap) denne uka etter å ha innhentet råd fra bistandsmiljøer i hele Norge om hva norsk bistand skal gjøre mindre av.

Men Torben Bjørke-Henriksen, prosjektleder for bistand og utvikling i Civita, er en av mange som har håndfaste forslag i Panoramas spalte «Hva skal bort?».

Demokrati og styresett må blant annet ut av bistandsbudsjettet, mener han. Der brukes det mer bistandspenger enn på helse – med liten påviselig effekt. 

1. Hva bør norsk bistand gjøre mindre av?

En bistand som skal utrette alt, utretter lite. Vi bør derfor redusere antallet satsingsområder til maksimalt fem. Demokrati og styresett bør ut av kjernebudsjettet. I 2025 brukte Norge 5,5 milliarder kroner på denne sektoren, som er mer enn på helse. Resultatene er svært tynne, og et norsk fortrinn er vanskelig å forsvare.

Likestilling er viktig, men hører hjemme som et tverrgående kriterium i all bistand, ikke som et eget satsingsområde. Klima og miljø hører hjemme i et eget spor for globale fellesgoder. Klimabistanden utgjorde 14,2 milliarder kroner i 2025, nærmere en fjerdedel av all norsk bistand, men drives i stor grad av Klimainvesteringsfondet og regnskogsatsingen, ikke til klimatilpasning i de fattigste landene.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger?

Global helse, matsikkerhet og humanitær respons. Dette er områder der behovene er størst, pengene monner og resultater lar seg måle. Norge har komparativt fortrinn i global helse gjennom Gavi, Globalfondet og Global Financing Facility, der vi er etterspurte aktører med dokumentert kapasitet og penger.

Innen matsikkerhet og humanitær respons er Verdens Matvareprogram og Det internasjonale utviklingsfondet de viktigste kanalene, med global rekkevidde og god dokumentert effekt som bilaterale kanaler ikke kan matche.

3. Hvilke land bør prioriteres?

Landene som har de største behovene, bør prioriteres. Hovedmålet med norsk bistand skal være fattigdomsreduksjon. Derfor må Afrika sør for Sahara, med konsentrasjon av innsatsen i lavinntektsland, prioriteres. Ti til tolv kjerneland er nok. I Asia er Afghanistan og Myanmar godt begrunnede unntak med langvarig norsk engasjement og store humanitære behov. Geografisk konsentrasjon gir økt kompetanse, relasjoner og troverdighet over tid.

4. Hvilke land bør vi trappe ned eller ut av?

Å fortsette som i dag med støtte til 100 land som bistandsmottakere er en gavepakke til bistandskritikerne. Utgangspunktet bør være enkelt: kjernebudsjettet for fattigdomsreduksjon bør konsentreres om lavinntektsland og sårbare land. Mellominntektsland med statskapasitet og egne ressurser, som for eksempel Sør-Afrika og Kenya, hører ikke hjemme der. Disse kan godt motta norsk støtte over andre budsjetter og virkemidler, men ikke finansiert som bistand til de fattigste. At Norge gir bistand til disse landene, handler mer om gamle vaner og treghet i systemet heller enn reelle behov. 

5. Hvilke kanaler bør få mer - og hvilke mindre?

Norad forvalter i dag 1851 avtaler. Det er på tide å drastisk kutte i disse og slutte å spre pengene tynt utover.

Multilaterale fond med global rekkevidde, sterk faglig styring og dokumenterbar effekt i større skala er Norges viktigste bistandskanal og ikke norske NGOer. Gavi, Globalfondet og IDA når lenger, og er raskere og billigere enn prosjektbasert støtte. Kjernestøtte til disse fondene betyr ikke øremerking og ikke norske flagg. Med USA-uttrekkene fra flere av disse fondene er Norge godt posisjonert til å fylle et reelt gap.

Det er et avgjørende skille mellom lokalisering og delegering. Lokalisering betyr at lokale aktører tar beslutninger og ikke bare mottar penger. Så lenge norske organisasjoner definerer mål, metoder og rapporteringskrav, er beslutningsmakten fortsatt i Oslo uansett hvem som signerer avtalene.

6. Er Ukraina riktig prioritering?

Ukraina skal støttes, men den langsiktige delen hører ikke hjemme i kjernebistandsbudsjettet. I 2025 mottok Ukraina 11,7 milliarder kroner som er det høyeste beløpet Norge noensinne har gitt til ett enkelt land. Til sammenligning mottok alle verdens minst utviklede land til sammen 7 milliarder. Samtidig falt humanitær bistand fra DAC-land med 36 prosent i 2025 til det laveste nivået siden 2014, mens de humanitære behovene har tredoblet seg siden da. Det er en reell politisk avveining som ikke bør gjemmes i bistandsbudsjettet. Ukraina-støtten må derfor ut av bistandsbudsjettet og behandles som sikkerhetspolitikk.

7. Bør flyktningutgifter finansieres over bistandsbudsjettet?

Nei. Utgifter til flyktninger i Norge er norsk velferdspolitikk, og at det teller som offisiell bistand (ODA) er en regnskapskonstruksjon som undergraver tilliten til hva bistandspenger faktisk går til. Det er ikke bistand, men innenrikspolitikk finansiert over feil budsjett.

8. Bør klima- og skogsatsingen ligge i bistandsbudsjettet?

Delvis. Det beste svaret er å dele budsjettet i to spor: ett kjernebudsjett for fattigdomsreduksjon i lavinntektsland, og ett for globale fellesgoder som klimafinansiering, regnskog og pandemibekjempelse. Sending-utvalget anbefalte dette, men ble avvist av den forrige regjeringen.

Klimabistanden utgjorde 14,2 milliarder kroner i 2025 og var nærmere en fjerdedel av all norsk bistand. Mesteparten drives av Klimainvesteringsfondet og regnskogsatsingen, og er ikke klimatilpasning i de fattigste landene. Uten en todeling vil klimafinansiering alltid konkurrere med vaksiner og humanitær hjelp i det samme budsjettet.

9. Noe annet?

Vi har i Norge lenge presentert norsk bistand som et rent idealistisk og solidarisk prosjekt som er uten egeninteresse. Det er ikke sant. Bistanden er fortsatt et uttrykk for solidaritet, men den er også et virkemiddel for å håndtere globale fellesutfordringer som stabilitet, migrasjon og pandemiberedskap. Å være åpen om dette gir ikke mindre legitimitet, det gir mer ærlighet og politisk bærekraft.

Det norske bistandssystemet belønner ekspansjon og straffer nedprioritering. Motstanden mot å velge bort er alltid organisert og presset for å prioritere ned er aldri der. Andelen bistand til de fattigste landene har blitt redusert over flere år. Det skjer uten politisk debatt. Stortingsmeldingen i 2027 må gjøre mer enn å liste ambisjoner. Eventuelt nye satsinger må forutsette at noe fases ut, det må være tydelige kriterier for hva som skal velges bort og prioriteringene må forankres tverrpolitisk så de overlever ett eller flere regjeringsskifter.