Hvordan gjenreise tilliten til bistanden?

Thomas Olsen Aarheim Thomas Olsen Aarheim Thomas Olsen Aarheim Deltaker på Langsiktakademiet 2026 og spent på resultatet av prosjekt Vendepunkt

Deltaker på Langsiktakademiet 2026 og spent på resultatet av prosjekt Vendepunkt

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

På norsk staves «tillit» likt begge veier. Det er neppe tilfeldig. Tillit er alltid en toveis relasjon, den må vedlikeholdes fra begge sider for å ikke smuldre opp.

Dette er en erkjennelse som mangler i debatten om prosjekt Vendepunkt, regjeringens arbeid med en stortingsmelding som skal stake ut en ny kurs for norsk bistand.

Debatten er i stor grad preget av hva og hvem vi skal gi til der ute, og lite om hvordan vi gjenreiser tilliten til at pengene forvaltes godt her hjemme. Det bør vi snakke mer om.

Respektert ute, mistrodd hjemme

På den internasjonale bortebanen er norsk bistand et merkenavn med tyngde. I 2025 var Norge det eneste landet i OECD som ga mer enn én prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand, mens 26 av 34 giverland kuttet. Flere tiår med vedvarende innsats og engasjement fra dyktige aktører har også gitt både resultater og internasjonal anerkjennelse. 

På hjemmebane er bildet et annet. En fersk Norstat-måling for Panorama viser at 78 prosent av befolkningen fortsatt støtter norsk bistand. Samtidig sier halvparten at de har fått et mer negativt syn på at Norge gir bistandspenger etter Epstein-avsløringene, og 72 prosent at de har fått et mer negativt syn på Norges engasjement i verden.

Dette er et interessant funn: Nordmenn har ikke mistet troen på bistand, de har mistet troen på Norge som bistandsgiver. Det er et avgjørende skille i den pågående debatten. 

Epstein er symptomet, ikke sykdommen

Nesten halvparten av dem som er for bistand, mener samtidig at norsk bistand er preget av sløseri, dårlig kontroll og korrupsjon. Folk kan altså støtte bistand og mistro forvaltningen på én og samme tid. For myndighetene våre er ikke dette et kommunikasjonsproblem, det er et styringsproblem.

Epstein-saken har truffet et allerede sårbart punkt. Gjennom over 20 år fikk tankesmien International Peace Institute (IPI) 130 millioner norske bistandskroner, og tidligere Norad-direktør Jon Lomøy har sagt at politiske bindinger var viktigere enn kritiske faglige vurderinger i tildelingen.

Stortingets kontrollkomité har uttalt at avsløringene reiser alvorlige spørsmål om misbruk av stilling, ukultur og dårlig forvaltning, og at det handler om tilliten til hele systemet.

Retorikk-ekspert og tidligere Norad-kommunikasjonsdirektør Kjell Terje Ringdal har advart om at tillitsknekken kan bli langvarig. Først og fremst fordi saken treffer en allerede slitt nerve, og fordi bistand skjer langt unna, i miljøer få nordmenn har innsyn i.

Tillit kan ikke erklæres

Den tyske poeten Bertolt Brecht, født i 1898, etterlot seg ordtaket: «Tillit skapes ved at den tas i bruk.» Tillit er ikke noe en institusjon kan erklære, den må fortjenes, gang etter gang, gjennom handling som kan etterprøves.

Det holder derfor ikke at forvaltningen selv sier at den evaluerer, lærer og forbedrer seg. Folk må få se det selv.

Hvem får pengene? Hvem anbefalte støtten? Hvilke faglige råd lå til grunn? Hva var målet? Hva kom ut av det? Og hvis resultatene uteblir, hvem tar ansvaret?

Norad har allerede en offentlig tilskuddsdatabase, men den forteller lite om hvorfor tilskudd ble gitt, hvem som anbefalte dem og hva som faktisk kom ut av dem. Det er den koblingen som mangler for at folk flest skal kunne stole på systemet.

Hva nå?

Vendepunkt bør derfor inneholde konkrete tiltak. Her er tre grep som ville gjøre en reell forskjell.

Det første er å kanalisere bistanden til dens opprinnelige formål. Rundt halvparten av bistandsbudsjettet går i dag til andre formål, ifølge en analyse fra Langsikt. Flyktningutgifter i Norge, Ukraina-støtte, klimatiltak og drift av ambassader er ikke galt i seg selv, men det undergraver tilliten når folk tror de betaler for å hjelpe verdens fattigste, og pengene ender et helt annet sted. Det bør tydeligere kommuniseres hvor mye som går til verdens mest trengende, og hvor mye til andre formål. Sending-utvalgets foreslåtte todeling av bistanden er en god idé.

Det andre er færre mål og tydeligere prioriteringer. Norsk bistand forsøker i dag å dekke nesten alle FNs bærekraftsmål samtidig. Dette gjør det vanskelig med reell sammenligning av resultater på tvers av programmer – en forutsetning for tillit, og en forutsetning for høy effektivitet. Dessuten: Når alt er viktig, er ingenting reelt sett prioritert. Og når ingenting er prioritert, er det vanskelig å stille noen til ansvar. Det ble for eksempel kuttet i UN Women i revidert nasjonalbudsjett, selv om utviklingsministeren har sagt at seksuell og reproduktiv helse og rettigheter er en prioritet.

Det tredje er å gjøre etterprøvbarhet til en selvfølge. Ikke etter en stortingshøring. Ikke etter en skandale. Men som standard. Norge har bygget sin internasjonale posisjon på åpenhet og forutsigbarhet. Det er på tide å bringe den samme standarden hjem. Begrunnelsen for alle tilskudd bør derfor inn i den offentlige databasen. 

Løsningen er enkel å beskrive, men krevende å gjennomføre: gjør fordelingen av norsk bistand enkel å forstå. Ikke bare for journalister og kontrollkomiteer, men for folk flest og på en tilgjengelig og etterprøvbar måte. 

Om vi gjør dette, tror jeg tilliten til bistanden kan gjenopprettes her hjemme, og bli like sterk som ute i verden.