Frelsesarmeens julegryte er et av mange faste innslag på kjøpesentre og i bybildet når vi haster rundt for å handle gaver i førjulstiden.
Frelsesarmeens julegryte er et av mange faste innslag på kjøpesentre og i bybildet når vi haster rundt for å handle gaver i førjulstiden.

Meninger:

Skal du gi til «de fattige» denne julen? Les dette

Det føles godt å gi til noen som trenger det. Men er du sikker på at følelsen er like god for den som tar imot? Her er noen tips for å bli en god giver fra en som vet hvordan det kjennes å stå med lua i hånda.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Julen er tiden for å tenke på de fattige. Det følger liksom med overfloden å bli minnet på alle som ikke kan være med på kjøpefesten. Samvittigheten gnager proporsjonalt med antall innkjøp, og trangen til å gi til de som har minst tyter ut.

Forfatter Øyvind Holen har ment at nordmenn har lært denne skippertaksveldedigheten av Donald Duck. 

I Andeby er fattigdom stort sett usynlig, men det dukker opp når bemidlede Andeby-borgere skal vise sin godhet. I stripene som handler om jul er det alltid varm suppe til de fillete og kalde fattige, og bøsser som skrangler for barnehjem og fattighus.

Donald Duck er jo født i USA, et land med enorm forskjell på fattig og rik, svak velferdsstat og derfor mer behov for privat veldedighet. 

I Norge er vi vant til at velferdsstaten skal ta seg av de som ikke har det de trenger. Men i takt med rentehevinger serverer media daglige påminnelser om alle som står i matkø og ikke kan betale regningene sine. 

Etter at tiggerforbudet ble opphevet i 2015 og stadig flere ukrainske flyktninger, som også trenger saker og ting, planter tanken seg om at man kanskje burde gjøre noe for alle disse. I tillegg har Facebook gjort det lett både å nå ut med rop om hjelp, enklere å komme i kontakt med de som trenger hjelp og starte egne innsamlingsaksjoner.

The gift of how not to be a Charity Dickehad this Christmas av Christelle Collet, publisert i 2020.
The gift of how not to be a Charity Dickehad this Christmas av Christelle Collet, publisert i 2020.

Ikke gi som en dust

Å gi til noen som trenger det er vel bra. Men kanskje finnes det likevel måter å gi på som ikke er så bra?

JA! Er det enkle svaret på det. I alle fall hvis du leser boken med den uimotståelige tittelen The gift of how not to be a charity dickhead this Christmas (2020).

Forfatteren av boken, Christelle Collet, har selv vokst opp i økonomisk fattigdom. Nærmere bestemt på øya Mauritius i Det indiske hav. Gjennom hele barndommen, men også i voksen alder, har hun tatt imot hjelp fra vennligsinnede fremmede. 

Hun har gjort seg mange erfaringer – og ikke alle er gode. Derfor har hun skrevet boken for å dele sine beste tips (og noen treffsikre spark på leggen!) med alle oss som rammes av varm givertrang på denne kalde tiden av året.

Og for å oppsummere kort: Collet har mye å si om måten de økonomisk privilegerte gir på. Kjernen i budskapet er å tenke mer på behovene til den som skal få, enn behovene til deg selv som skal gi. Så for å bli bedre på å gi (og det vil man jo), følg nøye med nå.

Ryddeveldedighet

Når du skal gi ting til organisasjoner eller direkte til folk som ber om hjelp, gir du bort saker og ting som du virkelig synes er fine, ting du ville gitt i gave til dine beste venner? Eller er posene du donerer fylt med fillene du tenker du ikke vil klare å selge på Finn?

I boken forteller Collet om hvordan det føles å pakke ut babyklær med hull og gulp, ødelagte lamper og husholdningsapparater som ikke lenger virker helt som de skal.

Christelle Collet

  • Født i 1989
  • Skeiv aktivist fra Rodrigues Island, Mauritius
  • Utdannet i Australia og bor nå i Frankrike

– Dette er ikke gaver, skriver Collet, dette er ikke å være «god». Dette er opprydning i eget rot skjult som veldedighet.

At folk gir ting de ikke lenger synes er verdt noe, mener hun viser holdninger til fattige mennesker som ikke tåler dagens lys. Hvorfor skal ting du ikke lenger synes er gode nok for deg og familien din være gode nok for en som har lite fra før?

«Beggers can't be choosers» heter det på engelsk. Men kan de ikke det? Fattige mennesker har også preferanser, fattige mennesker kan også få fine ting. Det er ikke slik at det å være fattig betyr det samme som at alle personlige meninger slettes ut. 

Å være fattig betyr ikke nødvendigvis at man føler seg takknemlig for hver lille fille man får. Fattige mennesker fortjener ikke å bli en søppelkasse for avlagt skrot, skriver Collet. Ofte blir slike «gaver» bare en belastning fordi mottageren må bruke tid på å kvitte seg med skrotet.

Det beste mener hun derfor er å enten gi til organisasjoner og butikker, der de med lite penger selv kan dra for å velge hva de vil ha. Og hvis du skal gi noe direkte til en person, spør hva de trenger og ønsker seg. 

Du kan si: Her har jeg fire gensere jeg liker godt, men jeg gir gjerne en til deg hvis du ser noe du liker. Ja, det går til og med an å kjøpe noe nytt, foreslår hun. For hvis meningen virkelig var å være god, innebærer ikke det å forsake noe?

Veldedighet som resirkulering

Collett forteller i boken at hun flere ganger har opplevd at folk som vet at hun har dårlig råd, kontakter henne med møbler eller ting de vil bli kvitt. 

Kunne hun tenke seg å ta imot? Ja, for hvis ikke ender det på dynga, skriver de nesten som en trussel. Da føler jeg ofte på dårlig samvittighet, skriver hun. Men hvorfor skal jeg få dårlig samvittighet for rike menneskers bruk- og kast-mentalitet? 

Hun mistenker at folk som kontakter henne kan være mer opptatt av å bøte på sin egen dårlige forbrukersamvittighet, enn de er opptatt av å hjelpe henne. Hvis du er opptatt av miljøvern, sier hun – forsøk heller å fokusere mer på ditt eget overforbruk enn å forsøke å prakke de slitte triste tingene dine på loppemarkeder, bruktbutikker eller folk med lite penger.

Veldedighet som barneoppdragelse

Er du opptatt av at barna skal lære verdens harde realiteter, at det finnes folk som ikke har det så bra? Og ikke minst, få de bortskjemte ungene til å forstå hvor heldige de er? Det er sikkert en god tanke, mener Collet, men her er det mange fallgruver.

Tenk først på hvordan du snakker om det dere gjør. For eksempel, hvis du skal jobbe på alternativ jul og servere mat, kan du si: «Vi skal servere mat på et hyggelig arrangement i kveld», i stedet for å si «vi skal servere mat til fattige folk som ikke har det så bra som oss.»  

Skal du gi bort ting og gaver, ikke si: «Det er jul og da er det viktig å hjelpe de fattige som ikke får noen gaver.» Si heller: «Det er jul og vi vil være sikre på at alle barn får en fin gave, så i dag skal vi gi gaver til noen barn, mens gavene til deg blir gitt en annen dag.»

Poenget hennes er at hvis du lager et stort skille mellom dine egne barn og de fattige, risikerer du fort bare å forsterke fordommene. At de er en helt annnen type mennesker enn dere er, i en verden helt fjern fra deres egen. Det du vil er å få barna til å forstå at alle fortjener mat og julegaver, like mye som dem selv.

Men egentlig mener Collet at det beste er å ikke bruke veldedighet på denne måten for å lære opp barn. De vil ikke skjønne noen ting om verdens urettferdighet uansett. Hun sammenligner det med sykdom: Du ville aldri tatt med deg barnet ditt på et sykehus for å møte kreftsyke barn for at de selv skulle bli klar over hvor heldige de selv var som er friske?

Å kreve at et barn skal være takknemlig for livet de lever eller for å være friske, vekker også en frykt for hva som vil skje hvis de mister det de har. Hva vil skje med meg hvis jeg ender opp som dem vi synes synd på?

Må du i det hele tatt dra og møte menneskene du skal gi til? Det er ikke det beste for dem. Jeg lover deg, ingen som er nødt til å ta imot gaver fra fremmede setter pris på å bli beglodd eller stå i takknemlighetsgjeld til de som gir gavene til dem. Så hvis du leverer gaver, gjør det kort, skriver hun.

Skryteveldedighet

Har du noen gang postet dine gode gjerninger i sosiale medier, vært lysten på likes for det fantastiske du har gjort? Det synes ikke Collet noe særlig om. 

Kan man ikke gjøre noe godt for andre uten å kringkaste det? spør hun.

– Jeg vil helst slippe å være en statist i rike menneskers promotering av egen godhet.

Hun skriver at hjelpen vil føles mer verdig for den som mottar den om ikke samtidig hele verden må få vite at du trengte hjelp. Hun vil at alle spør seg selv hvorfor denne type oppmerksomhet er viktig for dem.

Makten å ha er makten til å gi

Hvorfor skal du sette deg selv i sentrum for en god handling? Først ved å tenke mer på behovene til den som tar imot, blir handlingen god. Dette er et hovedbudskap i boken.

Collet skriver at alle mennesker, rike og fattige, ønsker å ta valg som er gode for dem selv. Å være fattig betyr ikke det samme som at disse valgene skal tas for deg av noen som kanskje ikke en gang har spurt hva du trenger.

Kjernen i forholdet mellom den som gir og den som tar imot er makt. 

Det krever at alle som har makt må bruke den viselig. Å takke nei til en gave kan være vanskelig. Å stå i takknemlighetsgjeld er vanskelig. Å si nei til å bli tatt bilde av, kan være vanskelig. 

Og siden det er jul, går det an å minne om at han som sies å være opphavet til julenissen, St. Nicolaus, var kjent for å gi penger til de trengende. Han kastet pengene inn gjennom åpne vinduer, slik at de ikke skulle vite hvem giveren var og slippe å føle takknemlighetsgjeld.



Powered by Labrador CMS