– Vi har ikke jobbet hardt nok for å få folk med oss

– Vi har brukt mye ressurser på å formidle effekten av bistandskuttene allerede, blant annet om hvor mange mennesker som vil dø. På et tidspunkt fikk vi uformell tilbakemelding om at notatet vårt ble lest i Det hvite hus og at folk der var lei seg for å lese det.

– De ble lei seg?

– Vi fikk høre det, ja. Og enkelte prosjekter som skulle stoppes, ble likevel ikke stoppet som en følge av våre innspill. Så ja, de leser ting. Og de bryr seg om hvordan politikerne deres blir framstilt, sier Rachel Glennerster.

Utviklingsøkonomen er sjef for den amerikanske tankesmien Center for Global Development (CGD), som regnes som et av verdens fremste fagmiljøer på utviklingsfeltet. Glennerster har tidligere blant annet vært rådgiver og sjeføkonom i flere departementer i den britiske regjeringen under Theresa May og Boris Johnson.

Nå har hun kontor i Washington – tett på den største omveltningen på bistand- og utviklingsfeltet på mange tiår.

Fikk gjennomslag hos Trump

Selv om Glennerster understreker at de amerikanske bistandskuttene er dramatiske og at millioner trolig vil dø på grunn av manglende bistand, er hun også opptatt av hvordan man faktisk kan påvirke Trump-administrasjonen.

Glennerster trekker frem at både CGD og andre organisasjoner har brukt ulike kanaler for å kommunisere de enorme konsekvensene for USA dersom de trekker seg ut av Verdensbanken og IMF, noe Trump-administrasjonen på et tidspunkt vurderte å gjøre.

– Trump-administrasjonen har nå bestemt å ikke gjøre det likevel, noe jeg tenker er helt fantastisk og virkelig i USAs interesse. Hvor mye vår rolle spilte sammenlignet med andre organisasjoner, vet jeg faktisk ikke. Men det faktum at så mange forskjellige organisasjoner sa den samme tingen, at det virkelig er i USAs interesse å forbli involvert i Verdensbanken og IMF fordi det er i deres interesse at verden har en stabil økonomi, det virket.

Hun forteller at hun skal ha møter med folk i administrasjonen når hun kommer tilbake til USA.

– En av utfordringene med Trump-administrasjonen er at så langt har de ikke besatt alle posisjonene i regjeringen. Det er mange stillinger som ikke er fylt med folk. Så det gjør det vanskeligere å ha disse samtalene. 

– Men de har faktisk akkurat nå besatt noen stillinger på den internasjonale siden. Så når jeg kommer tilbake til USA, skal jeg møte noen av dem.

Ikke jobbet hardt nok

– Men på tross av deres og andres budskap, har Trump kuttet massivt i bistandsbudsjettet. Overrasker det deg at det ikke har oppstått mer motstand blant folk i USA?

– Ja, svarer Glennerster kontant, før hun legger til:

– Og jeg tenker det sender en veldig sterk beskjed til oss på utviklingsfeltet om at vi har ikke jobbet hardt nok for å få folk med oss. 

Hun mener at bistand og utvikling er et felt folk flest oppfatter som uklart.

– Vi har jobbet på en veldig teknokratisk måte. Vi sier hele tiden: 'Å, alt sammen er veldig komplisert og ikke bry de pene hodene deres med det, dette fikser vi.' Men det er ikke en veldig god måte å vinne venner og påvirke folk på.

Hun mener løsningen ligger i radikal forenkling av både bistandssystemet og ikke minst – fortellingen om feltet.

– Vi er nødt til å vise frem helt klare resultater og caser. Én del av det er å fortelle en enkel og sammenhengende historie om hva vi faktisk gjør med bistand. 

Glennerster er fast bestemt på at dette er en kritikk feltet må ta på alvor og begynne å inkludere folk i fortellingen. 

– Her er også dagens medievirkelighet en utfordring, fordi det er hard kamp om oppmerksomheten. Så noen ganger må man koke ned en veldig komplisert virkelighet og en veldig komplisert sektor til et veldig enkelt budskap. 

Vise frem suksess

Det tror Glennerster bistandsfeltet gjør best ved å trekke frem suksesshistoriene. For dem er det mange av, påpeker hun.

– Liv til folk flest blir bedre i lav- og mellominntektsland, barselsdød er synkende, flere barn går på skole enn noensinne før i historien. Vi snakker for mye om kriser. Vi må snakke mer om suksessene, det er så mange av dem.

– Så du tenker bistandsbransjen har et kommunikasjonsproblem?

– Jeg tror de har et oppmerksomhetsproblem. Bevisene tilsier at jo mer folk hører om bistand, bra eller dårlig, jo mer støtter de det. Men det er vanskelig å nå frem. Men vi er nødt til å jobbe mer med det, for det er den eneste måten vi kan få frem budskapet vårt på.

– Tror du det kan komme noe godt ut av bistandskuttene, ikke bare i USA, men noe vi også ser her i Europa?

– Jeg synes de store kuttene er en katastrofe. Jeg synes ikke det er en god ting. Samtidig, man skal aldri la en god krise gå til spille. Så nå som vi står i dette rotet, må vi bruke det til å få reform. Jeg tror ikke vi har alle svar ennå, men jeg håper dette hjelper oss til å reformere bistandssystemet på en måte vi har tenkt er riktig i årevis allerede. 

Ber Norge presse på for FN-reform

Derfor ser også CGD-sjefen med begeistring på at Norge nå styrer mot en mer resultatorientert bistandspolitikk. På besøk i Norge har tenketank-sjefen møtt direktører og ansatte i både Utenriksdepartementet (UD) og Norad. 

Med mindre penger til bistand i verden, kan Norge spille en viktig rolle, mener Glennerster.

– At Norge fortsetter sitt høye bidrag til bistand er både spennende og viktig, men Norge kan også hjelpe med prioriteringsprosessen på globalt nivå. Norge kan spille en viktig rolle i å pushe på for reform fordi de nyter stor tillit internasjonalt og har levert på forpliktelsene sine.

Når det kommer til FN-reformen spesifikt, ser Glennerster helst at Norge gjør litt mer. 

– Jeg ville likt å se Norge steppe opp og putte litt mer press på FN-reformen og det humanitære systemet til å få enda mer ut av pengene. Jeg mener, det er effektivt. Vi får gode resultater. Men vi kunne fått til enda mer. Så jeg tenker Norge har en veldig viktig rolle der, i å samle folk og bygge koalisjoner for å presse frem reformer.

– Pretty damn good age

I tillegg til å fokusere på kostnadseffektivitet, mener hun en av nøklene til effektiv bistand fremover er at alle donorland og -organisasjoner må spesialisere seg mer. 

– Norge kan ikke fylle hele hullet, men de kan tenke strategisk på hvilke hull de kan fylle. Alle donorer må fokusere mer på hva de er gode på. Norge bør gjøre det, Gavi bør gjøre det, Verdens helseorganisasjon bør gjøre det, alle. Slik kan man gjøre mer strategiske prioriteringer, istedenfor å bare kutte litt eller mye langs hele linja. 

– Tror du «gullalderen» for bistand er over?

– Jeg tror ikke vi noensinne kommer tilbake til bistand sånn som det var før. Men det er en forskjell på gullalderen for bistand og gullalderen for utvikling. Vi ser fremdeles enorm utvikling. Land vokser, fattigdom går ned, kvinners rettigheter og status forbedrer seg.

– Land som har vært bistandsmottakere, avlegger eksamen. De blir rikere. De kan se etter sine egne fattige. Vi må også vite når vi skal la dem gå. Vi bør rope hurra og fokusere på andre land som er i krise.

Glennerster tenker seg om, før hun legger til:

– Jeg vet ikke, kanskje vi er i gullalderen for utvikling. Vel, kanskje ikke, men vi er i en pretty damn good age for utvikling. Suksess i utvikling, betyr også at man trenger mindre bistand.