Meninger:
Når bakken rister, kan demokrati redde liv
De fem siste fredsprisene viser at kampen for fred er blitt en kamp mot autoritære krefter og for demokrati. De siste ukene har jordskjelvkatastrofen i Venezuela vist oss hvor viktig samspillet mellom stat og sivilsamfunn er.
Direktør for Nobels Fredssenter
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I Venezuela øker kritikken mot myndighetene i takt med at dødstallene etter jordskjelvene stiger.
Landet viste seg dårlig rustet i møtet med naturkatastrofen, med manglende regelverk for boligbygging, lav tillit mellom befolkningen og myndighetene og dårlig fungerende institusjoner.
Når befolkningen ikke har tillit til de som styrer, sier det seg selv at både varsling og krisehåndtering er vanskelig. Hvem vil vel laste ned en statlig varslingsapp hvis den samme appen kan brukes til å overvåke deg?
I en kronikk i Panorama i forrige uke forteller UiO-professor Benedicte Bull en historie som tydelig illustrerer hvor farlig manglende tillit kan være: En chilensk hjelpearbeider forsøkte å koble seg på en videokonsultasjon med en lege, for å få råd om hvordan han kunne hente en ungdom ut av ruinene. Da ble han fratatt telefonen av militæret, som mistenkte ham for spionasje.
Slik ble jordskjelvene i Venezuela en katastrofal stresstest som samfunnet ikke besto. Og en slående illustrasjon av hvor viktig åpne, tillitsfulle samfunn, sivilsamfunn og velfungerende, demokratiske institusjoner er for befolkningens sikkerhet.
Dette er poenger Den Norske Nobelkomite har trukket frem i sine valg av fredsprisvinnere over de siste årene:
Ser vi de fem siste prisvinnerne under ett – Maria Ressa og Dmitrij Muratov i 2021, Ales Bjaljatski, Memorial og Center for Civil Liberties i 2022, Narges Mohammadi i 2023, Nihon Hidankyo i 2024 og María Corina Machado i 2025 – tegner det seg et tydelig mønster.
Prisene favner bredt geografisk: Latin-Amerika, Europa, Midtøsten og Asia. De viser at kampen for fred er global, men at utfordringene ofte er slående like – enten scenen er Caracas, Minsk, Teheran, Kyiv eller Manila.
Sammen peker prisene nedover og innover: mot sivilsamfunn, menneskerettighetsforkjempere og enkeltmennesker som trosser statens maktapparat. Det er her, i kampen for åpne samfunn, at fredsarbeidets viktigste frontlinje går. Og de som går bresjen, løper en betydelig personlig risiko.
At tre slike tilfeller kommer i løpet av fem år, sier noe om tiden vi lever i.
Kunne ikke komme til Oslo
Hvor mye som står på spill, blir tydelig når man ser hvem som ikke kunne være til stede under fredsprisseremonien i Oslo rådhus.
Tre av fem prisvinnere i denne perioden var forhindret fra å delta på grunn av represalier fra egne myndigheter: Ales Bjaljatski (2022) var fengslet i Belarus. Narges Mohammadi (2023) fengslet i Iran. María Corina Machado (2025) var forfulgt og i skjul i Venezuela.
Alle tre representerer stemmer autoritære regimer ikke tåler. Ikke fordi de bærer våpen, men fordi de utfordrer makthavernes kontroll over informasjon, rettsvesen og historiefortelling.
Til sammenligning var det bare fire prisvinnere i hele nobelhistorien før 2021 som uteble fordi egne myndigheter hindret dem: Carl von Ossietzky (1935), Andrej Sakharov (1975), Aung San Suu Kyi (1992) og Liu Xiaobo (2010).
At tre slike tilfeller kommer i løpet av fem år, sier noe om tiden vi lever i.
Demokrati og fred
Fredsforskningen viser at demokrati er et system som fremmer fred. Demokratiet rommer ytringsfrihet, inkludering og sosial rettferdighet – de rettighetene som gjør samfunn mer robuste mot konflikt.
Den sammenhengen har Nobelkomiteen markert tydelig de siste årene. Som Jørgen Frydnes, komiteens leder, formulerte det ved den siste prisutdelingen i desember: «Demokrati er mer enn en styreform. Det er grunnlaget for varig fred.»
De siste års fredspriser tegner et bilde av en kamp for fred som i økende grad er blitt en kamp mot autoritær maktutøvelse. Det prisene demonstrerer, er hvor fredens kjernearbeid faktisk foregår: i sivilsamfunnet, i rettsstaten, i forsvaret av menneskerettighetene og de åpne samfunnene som må fungere for å løse konflikter, avhjelpe kriser og forhindre nye kriger.
Som Oleksandra Matvijtsjuk, leder for Center for Civil Liberties, sa i sitt Nobelforedrag: «Vanlige mennesker har langt større innflytelse enn de tror. Stemmene til millioner av mennesker fra ulike land kan endre verdenshistorien raskere enn intervensjoner fra FN.»
Fredens viktigste skillelinje går mellom samfunn som lukkes og samfunn som åpnes. Mellom propaganda og sannhet. Mellom straffefrihet for de få og rettferdighet for alle.
Et positivt fredsbegrep
Ser vi de fem siste prisene som én samlet fortelling, peker de mot det fredsforskningen kaller et positivt fredsbegrep: rettighetene, normene og institusjonene som gjør samfunn motstandsdyktige mot vold og undertrykkelse. I denne forståelsen er fred:
Sannhet (Ressa og Muratov)
Menneskerettigheter (Memorial, Center for Civil Liberties og Bjaljatski)
Likestilling (Mohammadi)
Kollektive minner (Nihon Hidankyo)
Demokrati (Machado)
Fred bygges i økende grad lokalt – i redaksjoner, rettssaler, fengselsceller og valglokaler; gjennom protestbevegelser, vitnesbyrd og digitale fellesskap. Det er her mennesker kan ytre seg, organisere seg og kreve rettferdighet.
For i dag går fredens viktigste skillelinje mellom samfunn som lukkes og samfunn som åpnes. Mellom propaganda og sannhet. Mellom straffefrihet for de få og rettferdighet for alle. Mellom dem som knebler motstemmer, og dem som risikerer alt for å bære dem videre.
De siste års fredspriser forteller én ting med uomtvistelig tydelighet: Fredens fremtid finnes i det lokale. I sivilsamfunnet. I rettighetene. Og i menneskene som nekter å tie.
