Afrikas fire rikeste har høyere formue enn halve kontinentet

Den ferske Oxfam-rapporten beskriver en dobbel ulikhetskrise i Afrika: med både ekstrem ulikhet i rikdom og lav forpliktelse blant myndigheter for å redusere forskjellene.

I løpet av de siste fem årene har Afrikas milliardærer økt sine formuer med 56 prosent. Samtidig står 18,3 millioner barn i Nigeria uten skolegang, og helsebudsjettene i mange afrikanske land er blant de laveste i verden.

Andre nøkkeltall fra rapporten:

• Afrikas rikeste 5% eier dobbelt så mye i formue som de fattigste 95%.
• En person i Afrikas rikeste 1 % tjener på tre dager det samme som en av de fattigste tjener på ett år.
• Menn i Afrika eier tre ganger så mye som kvinner - det største kjønns formue-gapet i verden.

(Oxfam, 2025)

– Tidsriktig å investere i styrking av systemer

Rapporten konkluderer med et behov for policyreform, politisk forpliktelse av de Afrikanske myndighetene, mer støtte fra den Afrikanske Unionen, internasjonalt samarbeid, og reform av de internasjonale finansinstitusjonene.

Pedersen mener temaet for rapporten er både viktig og tidsriktig.

– I en tid hvor det reduseres bistand, er økningen av andelen vi investerer i å styrke systemene til utviklingsland, framfor å fortsette med parallelle systemer for tjenesteleveranse, den eneste og mest fornuftige responsen.

Hun mener at for å bekjempe fattigdom, må de økende ulikhetene tas hensyn til.

– Hvis man kommer over en skatteprosent på 15% av BNP, så vet vi at det har en selvforsterkende kraft på andre utviklingsfaktorer som økonomisk vekst, eller sysselsetting.

Likevel påpeker hun at politisk vilje er avgjørende for at dette skal ha en effekt. 

– Da er noe av det viktigste åpenhet: rundt budsjettene, hva er det som vedtas i parlamentet, hvor går pengene, og hvor mye penger forsvinner ut via korrupsjon og andre ting. Så den åpenheten og styresettagenda må nesten skje samtidig som man fokuserer på å øke skatteinntektene.

– Politisk fiasko

Oxfam anslår i sin rapport at afrikanske land ved å beskatte den rikeste 1% av afrikanere med et ekstra prosentpoeng på formuen deres og ytterligere 10 prosentpoeng på inntekten deres, kan skaffe nesten 66 milliarder amerikanske dollar årlig. Dette er nok til å dekke hele kontinentets finansieringsgap, for å tilby gratis utdanning av høy kvalitet og koble alle hjem og bedrifter til strøm, og fremdeles ha 2 milliarder dollar til overs.

– Afrikas rikdom mangler ikke. Den blir tappet bort av et rigget system som lar en liten elite samle enorme formuer, samtidig som det nekter hundrevis av millioner selv de mest grunnleggende tjenestene. Dette er en fullstendig politisk fiasko – urettferdig, unngåelig og fullstendig reversibel, sier leder i Oxfam Afrika, Fati N’Zi-Hassane.

– Samarbeid kan løse mye

Andreas Fjeldskår, daglig leder i Tax Justice Network Norge, mener rapportens funn hverken er sjokkerende eller noe helt nytt. Men at det viser hvor ekstrem ulikheten faktisk blitt i dag, og at dette er utrolig ødeleggende for bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse. Han er helt enig at i anbefalingene om progressiv inntektsskatt og formueskatt av de ultrarike, må på plass.

– Det er en selvfølge, for å dempe ulikhetene noe. Historisk ser vi at høy skatt på formue eller høy skatt på de høyeste inntektene ikke har vært negativt for økonomisk utvikling, mer tvert imot. Fordi du har en større fordeling av både eierskap og av inntekt og formue, så er det generelt bra for vekst i økonomien og for mer demokratisk samfunnsutvikling.

Han påpeker derimot at det er flere utfordringer i veien for at denne løsningen skal fungere, som for eksempel å skjule eierskap via kompliserte grensekryssende selskapsstrukturer, flytting av eiendom til stråmenn, endring av skatteresidens, og utstrakt bruk av skatteparadis for å flytte skattbart overskudd vekk fra kildelandet og skjule eierskap. 

– Utfordringer med forslaget er som alltid at enkeltland sliter med å få det til, men store regionale samarbeid det har jeg troa på, det kan fungere. Så hvis hele Afrika går sammen om det, så tror jeg de kan løse veldig mye. Til sammenlikning har EU som regionalt samarbeid fått til en del fremskritt innenfor skattesamarbeid, selv om enkelte medlemsland som Luxemburg, Irland har blitt aggressive skatteparadis og forhindret store reelle fremskritt. Et afrikansk samarbeid må sikre at de unngår slike feller. 

Norge i en unik posisjon

– Noe av det viktigste i skatteforhandlinger er å få på plass en «coalition of the willing», sier Fjeldskår. – Norge bør ta en aktiv rolle i å samle land om dette, og løfte det inn både i OECD og FN.

Han mener Norges egne erfaringer, kapasitet og kompetanse, samt forskning innenfor formueskatt og fordelingspolitikk kan være verdifulle.

Pedersen peker på at Norges bidrag allerede skiller seg ut.

– Norge er jo et av de landene som virkelig har fokusert på skatterelatert utviklingssamarbeid lenge. Det vi har gjort litt annerledes, er at vi også har satset mye på sivilsamfunn. Du får ikke åpenhet kun ved myndighet-til-myndighet-samarbeid, du trenger journalister som kan grave og sivilsamfunn som utfordrer.

Hun mener dette gir Norge en unik posisjon.