Det handler ikke om oss

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Lars Nehru Sand sin kommentar om bistandsreformen er et velkomment bidrag i en debatt som altfor ofte blir ført internt i sektoren og på kontorer rundt i Oslo. Vi trenger å snakke mer om hvordan vi bruker pengene på bistand. Men jeg savner en kobling til et mer grunnleggende spørsmål: hvorfor skal vi bruke penger på bistand?

Verden er diametralt forandret. Det pågår flere kriger enn på noe tidspunkt siden andre verdenskrig, vi er vitne til enorme humanitære kriser og flere på flukt enn noen gang før. Den globale ulikheten er ekstrem. Bistanden er et av verktøyene vi har for å forsvare det vi tror på og endre det vi mener må endres.   

Vi hjelper ikke for å være snille

Nehru Sand forklarer bistand som en blanding av egeninteresse og snillisme. Da overser han etter vår mening det viktigste perspektivet. Bistand bunner i en tro på at alle mennesker har iboende rettigheter. Vi hjelper ikke for å være snille, vi jobber for å realisere disse rettighetene. Da trengs både politikk og penger.  

For problemet er ikke først og fremst kuttene i penger, men det som ligger til grunn for kuttene. Vi står i en tid hvor hele systemet bistanden er bygget på undermineres og raseres. Respekten for at sivile skal beskyttes i krig og konflikt utfordres. Grunnleggende rettigheter motarbeides av et økende antall autoritære stater, inkludert USA.  

Tydeligst ser vi det i Gaza, hvor barn er blitt skutt i matkø av privatiserte «humanitære» aktører, og våpenindustrien bruker befolkningen som et laboratorium for å teste ut nye former for krigføring.

Her finnes ikke lenger regler i krig, bare en fullstendig straffefrihet. Det har konsekvenser for alle andre kriger og derfor også for bistandssystemet, både det humanitære og det mer langsiktige.

Beskyttelse og rettigheter

Derfor må den modige linjen i utenrikspolitikken, hvor folkeretten ligger til grunn, også gjelde bistanden.  

Vi har visse rettigheter i kraft av å være menneske, også i den ytterste nød. Bistandsreformen må forholde seg til denne nye virkeligheten. Hva vil vi kjempe for å forsvare i møte med en ny, mer brutal virkelighet – og hva vil vi bidra til å endre?  

Norsk Folkehjelp mener særlig to ting er overordnet: beskyttelse og rettigheter.  

Beskyttelse krever en modig humanitær politikk, og et betydelig bidrag til en humanitær respons som setter folks verdighet og rettigheter først. Norge har i en årrekke vært en global pådriver for utvikling av folkeretten og beskyttelse av sivile i krig, blant annet gjennom mine- og klasevåpenkonvensjonene. Nå går den globale trenden i motsatt retning, med investering i opprustning framfor fred og beskyttelse.

Å stå opp for folks iboende rettigheter i dagens verden krever at Norge både gir politisk støtte og pengestøtte til aktører som kan stå imot en autoritær bølge, både på globalt og lokalt plan.

Støtte til rettighetskampen går hånd i hånd med forsvar av demokratiet. Det er lur politikk og effektiv bruk av penger. Demokratier går sjeldnere til krig og er en bedre modell enn autoritære stater med tanke på økonomisk vekst.  

Solidaritet mobiliserer mer

Nehru Sand mener bistandsorganisasjonene har vært mer opptatt av å forsvare egen virksomhet enn av å ta del i debatten om prioriteringer. Jeg er enig i at diskusjonen i Norge ofte blir navlebeskuende. Bistandsreformen må se utover og ikke inn i Oslo-bobla.

Vendepunkt må gjøre alle aktører som er kanaler for Norges bistand mer relevante i en endret verden. Da må vi diskutere hva vi står overfor og hva vi vil oppnå, før vi diskuterer hva vi vil prioritere.   

Vendepunkt hadde som ambisjon å løfte diskusjonen ut av bobla, og har delvis lykkes. For å sikre folkelig oppslutning i tiden fremover må det handle mindre om innadvendte tekniske bistandsdiskusjoner og annonser som bare appellerer til følelser og medlidenhet. 

Vi har alle en interesse av at våre felles menneskerettigheter beskyttes – det gjør verden og Norge tryggere, men er også en solidarisk måte å se verden på som mobiliserer mer enn snillisme og egeninteresse.