Tørres gjør Norge til målestokken

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

«Norge kan eksportere det som virker hjemme», skriver Liv Tørres, leder for LOs internasjonale avdeling, i et innlegg om jobbskaping i Panorama 30. oktober. Tre setninger senere skriver hun at den norske modellen ikke var hyllevare, men ble bygd opp over mange år. Motargumentet skriver hun altså selv.

Det er mye vi er enige om. Arbeid og inntekt er avgjørende for å komme ut av fattigdom, og det holder ikke å telle arbeidsplasser. Barnearbeid, tvangsarbeid og diskriminering skal ikke forekomme. Det er når Tørres skal forklare hva som er en ordentlig jobb, og hvem som skal bestemme det, at LO-brillene kommer på.

Norsk arbeidsliv kan ikke være målestokk

Tørres slår fast at folk ber om jobber. Hva slags jobber, er det hun som avgjør: kontrakt, levelønn, sykepenger, pensjon og fødselspermisjon, en liste hentet rett fra norsk arbeidsliv. Utgangspunktet blir oss selv, og det måles hvor langt andre land har igjen, og til sist ser vi en liste over det Malawi mangler.

Med utgangspunkt i et fattig land som Malawi, eller Mosambik for den sakens skyld, har mange aldri hatt en arbeidsgiver, lønnsslipp eller en kontrakt. Menneskene der dyrker jorda, selger varene sine på markedet og tar dagarbeid. Myndighetene har knapt råd til å lønne lærerne, og enda mindre å betale sykepenger.

Den nordiske arbeidslivsmodellen har tjent nordmenn godt, men den finnes i fem land med til sammen 28 millioner innbyggere. Den har vokst fram gjennom tiår med økonomisk vekst, økt produktivitet og institusjonsbygging. Innsikt i norsk arbeidslivshistorie er vel og bra, men den kan ikke gjøres til målestokk for andre land.

En betalt jobb kan være et stort fremskritt

Tørres erkjenner selv at to milliarder mennesker arbeider i uformell sektor. Hun definerer allikevel en ordentlig jobb ut fra forholdene i den formelle. Hun skriver til og med at en jobb uten levelønn, kontrakt og rettsvern er «utnytting og ikke utvikling». Men for den som lever av selvbergingsjordbruk, kan en betalt jobb være et stort framskritt, selv om den ikke oppfyller alle disse kravene. Utvikling kan også skje når arbeidslivet ikke ligner vårt eget.

Tørres’ egne eksempler peker på Ghana, Filippinene og Indonesia, tre mellominntektsland der fagbevegelsen har vunnet fram gjennom forhandlinger, domstoler og politiske prosesser. Rettigheter vokser fram innenfra, i samfunn med svært ulike økonomiske og institusjonelle forutsetninger. Eksemplene forteller lite om hvilke krav norske investorer bør stille i Malawi.

Færre investeringer

Det tar oss til Norfund, der Tørres’ krav blir konkrete. LO vil gjøre respekt for arbeidstakerrettigheter til et vilkår for Norfunds investeringer. Det er det jo allerede. Norfund krever at selskapene følger internasjonale standarder for arbeidsforhold, inkludert organisasjonsfrihet, og rapporterer om dette.

Tørres ønsker i tillegg rapportering om tariffavtaler og lønnsnivå og at fagbevegelsen får en rolle når satsingene utformes og følges opp. Men hva er det dagens krav ikke ivaretar, og hva vil de nye kravene bety for investeringer i land med svake institusjoner og få formelle arbeidsplasser? Svaret på det siste er ganske enkelt at det blir langt færre investeringer der jobbene trengs aller mest.

Det er selvsagt helt i orden at LO kjemper for sine saker, men Norfund skal investere der andre ikke tør. Nye betingelser må vurderes opp mot hva de betyr for muligheten til å skape arbeidsplasser. Den norske modellen er et resultat av vår utvikling, og ikke en oppskrift andre land kan forventes å følge. Skal norsk bistand skape jobber der de trengs mest, må vi begynne med virkeligheten i Malawi og Mosambik, ikke med arbeidslivet vi har skapt i Norge.