Meninger:
Ministeren tegner et feilaktig bilde av hva Norge kutter
Norges utviklingsminister vil kutte støtten til Global Partnership for Education (GPE) på feil grunnlag. Det kan ramme millioner av barn og svekke nettopp den bistanden han sier at han vil prioritere.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
I Åsmund Aukrusts innlegg «Vi må tørre å gå inn i det aller vanskeligste» hevder ministeren at GPE «bruker om lag to tredjedeler av sine midler i mellominntektsland».
Faktum er at GPEs styre – som Norge selv har vært med på å forme – har fastsatt at flertallet av midlene skal gå til lavinntektsland.
I perioden 2021–2025 mottok lavinntektsland 51 prosent av alle GPE-tilskudd. Selv om lavinntektsland bare utgjør 25 av GPEs 94 partnerland, mottok de over halvparten av all finansiering. 70 prosent av alle barn som ble nådd med GPE-finansiering, befant seg i sårbare og konfliktrammede land.
Statsråden har rett i at GPE kanaliserer noe av finansieringen gjennom organisasjoner som Norge også støtter direkte. Men det gjør ikke GPE overflødig: GPE finansierer konkrete endringer som Norges stat-til-stat-støtte eller støtte gjennom andre organisasjoner ikke dekker.
Å avslutte norsk støtte til GPE vil derfor ikke frigjøre tilsvarende midler til utdanning andre steder.
Utviklingsministeren argumenterer for at bistand i mellominntektsland «heller brukes til å styrke offentlige institusjoner og sivilt samfunn og mobilisere annen kapital».
Det er nettopp dette GPE gjør i alle partnerland. GPEs tilskudd styrker myndighetenes kapasitet, øker den nasjonale finansieringen av utdanning og har utløst 4,7 milliarder dollar i tilleggsfinansiering fra over 70 partnere, inkludert utviklingsbanker og aktører i privat sektor. GPE støtter også sivilsamfunnet i partnerland, blant annet gjennom Education Out Loud, for å bidra til ansvarliggjøring og sterkere utdanningssystemer.
Den norske regjeringen har full rett til å fastsette sine egne bistandsprioriteringer. Men å stanse finansieringen av GPE innebærer å avvikle nettopp den typen bistand statsråden sier at han ønsker å støtte: langsiktig støtte til nasjonalt ledede utdanningsreformer, sterkere institusjoner, nasjonalt eierskap og mobilisering av mer innenlandsk finansiering.
For en beslutning med konsekvenser for millioner av barn fortjener leserne i det minste et korrekt bilde av hva som faktisk blir kuttet.