– Slik fikk Mona Juul en så høy stjerne i UD

Det stormer rundt en av Norges fremste diplomater, Mona Juul, etter avsløringene om kontakten hennes med serieovergriperen Jeffrey Epstein.

Økokrim har siktet Juul for grov korrupsjon – en siktelse hun «ikke kjenner seg igjen i», ifølge en uttalelse fra Juuls advokat.

– Hun er den eneste fagdiplomaten i UD som er i Epstein-søkelyset, forteller Iver B. Neumann, direktør ved Fridtjof Nansens Institutt.

Juul er heller ikke hvilken som helst diplomat. Hun har nemlig hatt to av Norges tyngste ambassadørstillinger og høytstående stillinger i Utenriksdepartementet i Oslo.

– Det er stor kamp om disse posisjonene, forteller Neumann, som har fulgt maktspillet i den norske utenrikstjenesten gjennom tiår og har skrevet bok om UDs historie.

Han tror en av hovedgrunnene til at Mona Juul fikk en så rask karriere i det norske diplomatiet, var at hun spilte en nøkkelrolle for å få på plass Oslo-avtalen mellom Israel og Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) tidlig i karrieren.

– Når man har gjort en innsats for landet, og det er blitt anerkjent, flyter man på flesk resten av karrieren.

Samtidig mener Neumann at hun ikke nødvendigvis har utmerket seg de siste årene.

– Juul har ikke skilt seg ut som spesielt god, men heller ikke spesielt dårlig, i de siste stillingene. Hun utmerket seg for eksempel ikke som ambassadør i London. Likevel fikk hun stillingen som FN-ambassadør i New York.

Dette har fått flere til å spørre hvilke kriterier som ligger til grunn for rekrutteringen til UDs mest attraktive stillinger. For mens det er godt kjent at høy utdanning, gode karakterer, språkkunnskaper og utenlandserfaring er viktig for å komme inn på UDs aspirantkurs, er det mindre klart hva som vektlegges når de tyngste ambassadørstillingene skal fylles.

Kriteriene i UD

Ifølge Neumann er veien til de viktigste utestillingene i UD lang. Man må klatre oppover i gradene, og være godt sosialisert i den interne UD-kulturen.

Blant ambassadørpostene som graderes som de tyngste, er stillingene som stasjonssjef i Washington D.C., New York, Moskva, Beijing, London, Paris og Berlin, ifølge Neumann.

– For å få disse stillingene må man ha jobbet ute og hjemme. Man må ha pågangsmot og faktiske resultater å vise til. 

Statsviteren og UD-historikeren legger til at han opplever at kriteriene for å få stillingene er ganske klare. Samtidig forteller han at UD er preget av en konsensuskultur, så om man bryter med den, reduserer man sjansene for en toppjobb. 

– Er det da objektive kriterier og meritter som ligger til grunn, eller bekjentskaper?

– Det ville være en umenneskelig organisasjon om man ikke la en viss vekt på trynefaktor og bekjentskaper. I og med at mye UD-arbeid er relasjonelt, er det å kunne knytte gode menneskelige kontakter kanskje enda mer meritterende i UD enn andre steder. 

Tre grunner til Juuls eksemplariske karriere

Neumann mener Juul har hatt en eksemplarisk UD-karriere, og at det er særlig tre grunner til at hun steg så raskt i gradene og ble en av Norges mest profilerte diplomater. 

Den første grunnen er rollen hun spilte under de hemmelige forhandlingene som førte til Oslo-avtalen i 1993 – ikke mange år etter hun begynte i UD i 1986.

– Mona Juuls karriere fikk en voldsom «boost» ved at hun var med på Oslo-prosessen. Det ble husket, og det blir lagt vekt på senere.

For det andre hadde hun partitilhørighet i Arbeiderpartiet.

– Hun hadde et meget godt politisk nettverk.

Den siste hovedgrunnen er, ifølge Neumann, at Juul var både en «allrounder» og kvinne.

– Det har vært et problem med å rekruttere kvinner til toppjobbene, og hun var kvinne i en situasjon der man trengte påfyll av kvinner til høyere stillinger.

Han omtaler disse tre faktorene som en «uslåelig kombinasjon».

– Hun var rett kvinne på rett sted, og det var hun tydeligvis igjen og igjen.

Avviser «partipolitisk snarvei»

Det hender imidlertid at ambassadører blir utnevnt på bakgrunn av sin politiske karriere, heller enn en karriere i Utenriksdepartementet.

Et eksempel er tidligere utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap). Hun måtte gå av som utenriksminister i 2023 etter alvorlige habilitetsbrudd, men ble ikke lenge etter utnevnt av regjeringen til Norges ambassadør i USA.

Neumann stiller seg imidlertid tvilende til at Arbeiderparti-tilknytning alene kan forklare at Juul har fått høytstående stillinger i UD:

– Jeg er tvilende til argumentet om at Mona Juul har kommet så langt fram på grunn av Arbeiderparti-tilhørigheten. 

Han har selv forsket på rekruttering i UD på partipolitisk grunnlag. 

– Da jeg skrev UDs historie, undersøkte jeg hvem som hadde fått stillinger på bakgrunn av å være politikere, ikke fagdiplomater. Jeg fant da at flere Arbeiderparti-politikere enn Høyre-politikere var blitt utnevnt. Men dersom man justerte for hvor lenge Arbeiderpartiet har sittet med regjeringsmakten, fremstår ikke Arbeiderpartiet som verre enn Høyre.

– Om det kan overføres til intern rekruttering, har jeg ikke data på.

– I og med at hun hadde Arbeiderparti-tilhørighet, kan det tenkes at noen i politisk ledelse har holdt en vernende hånd over Juul og ektemannen hennes?

– Det hender at det skjer. Men jeg har vanskelig for å se at en så stor sak ville ha blitt dysset ned. Det er ikke det UD jeg kjenner. 

Han viser til en streng kultur for rapportering av gaver.

– Man kan ikke ta imot gaver over 500 kroner uten å rapportere det, forteller Neumann, og legger til at UD-ansatte opplever grensen som streng, men har stor respekt for den.

– I en sånn situasjon er det å ikke innrapportere 100 000 dollar (som Mona Juul og ektemannen mottok i forbindelse med en israelsk fredspris, red.anm.) en heftig ting å gjøre. Jeg har vanskelig for å se at noen vil holde sin hånd over det. Det er en grense for hvor langt den «goodwillen» man får for å ha fikset Oslo-prosessen går. 

Støtter granskning

Neumann mener at en granskning av UD er både riktig og nødvendig etter avsløringene om Epsteins bindinger til både Juul og den norske bistandsmottakeren International Peace Institute, som ektemannen hennes ledet.

– Likevel er det først og fremst norske politikere som har sviktet.

Han mener derfor at det viktigste er å granske forholdet mellom politikere og embetsverket i UD, ikke nødvendigvis enkeltpersoner eller embetsmennenes yrkesutøvelse.