Historisk utvikling for statlig gjeldsarkitektur 

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Arendalsuka for den globale eliten er nå over etter at IMF og Verdensbankens årsmøter konkluderte i Bangkok. Bekymringer knyttet til de globale statlige gjeldsnivåene lå som et teppe over samtalene. Krisen har ennå ikke slått ut i full blomst, men de underliggende bekymringene var til å ta og føle på.

Siden pandemien har lav- og mellominntektslands store statlige gjeldsbyrder vært høyt på agendaen i diskusjonene om hvordan man kan skape stabilitet i verdensøkonomien. I disse dager er det også stadig større opptøyer i Europa og USA. Kutt i offentlige budsjetter som følge av høye statlige gjeldsbyrder er én av de røde trådene i dagens politiske utfordringer. 5,1 milliarder mennesker bor nå i land som bruker mer penger på å betjene statsgjeld enn på alle sosiale sektorer og klima til sammen. Norge kan spille en avgjørende rolle for utvikling av bedre systemer for forebygging av statlige gjeldskriser globalt i årene som kommer.

Ikke lenger bare et problem i lavinntektsland

De statlige gjeldsutfordringene kryper altså stadig nærmere våre hjemlige områder. Land som Hellas, Italia, Storbritannia og Spania må prioritere stadig hardere mellom finansiering av offentlig velferd eller rentekostnader, mens Frankrike og USA snuser stadig mer på reelle betalingsproblemer. Lånekostnadene kryper oppover for alle verdens land, mens offentlige budsjetter er under stadig større press.

Handlingsrom til å finansiere en robust velferdsstat er avgjørende for verdens evne til å nå bærekraftsmålene og å sikre grønn omstilling globalt. Fristen for Agenda 2030 rykker stadig nærmere. Samtidig virker evnen til måloppnåelse stadig fjernere.

Lys i horisonten

På den optimistiske siden viste programmet i Bangkok at dagens utfordringer med statlige gjeldsnivåer skaper større vilje til å gjøre strukturelle endringer i den globale gjeldsarkitekturen. De siste fem årene har gitt stadig nye fremskritt i etablering av strukturer som potensielt kan bedre forebygging av ikke-bærekraftig statlig gjeld og løsning av statlige gjeldskriser når de oppstår. Under IMF og Verdensbankens vårmøter i år ble Borrowers Platform lansert og i Bangkok møttes de for første gang.

Til nå har kreditorer som har lånt ut penger til land som ikke lenger kan betjene gjelda si kunnet samordne seg gjennom den såkalte Parisklubben, som Norge også er et medlem av. Borrowers Platform skal bli et globalt forum for samarbeid mellom låntakerland, der erfaringsutveksling og felles støtte skal kunne styrke låntakerlands posisjon i arbeidet for å fremme av felles interesser og i krav om løsninger på statlige gjeldsutfordringer.

Historisk sus

Lanseringen av Borrowers Platform hadde et historisk sus over seg, og gir grunn til optimisme. En annen prosess med historisk sus er FNs nye arbeidsgruppe for videreutvikling av globale prinsipper for ansvarlig statlig långivning og lånopptak.

Flere ulike rammeverk eksisterer i dag, blant annet i FN, G20, IMF og Verdensbanken, med mål om å sikre ansvarlighet i långivning til, og lånopptak fra, stater. Eksisterende rammeverk spriker noe og har også varierende grad av implementering og effekt. Under FNs fjerde utviklingskonferanse i Sevilla sommeren 2025 ble det enighet om at FN, sammen med IMF og Verdensbanken, skulle sette sammen en global ekspertgruppe for å konsolidere eksisterende rammeverk. Gruppen skal også komme med anbefalinger til bedre implementering av retningslinjer for ansvarlige utlån til land på tvers av ulike globale institusjoner som G20, IMF og Verdensbanken, ulike utviklingsbanker og eksportkredittinstitusjoner. Arbeidsgruppen møttes fysisk for første gang i Bangkok. Arbeidet skal munne ut i en rapport som legges fram for FNs generalforsamling i september 2027.

Norge kan ta lederskap

Med utsikter til positive endringer med potensielt store strukturelle implikasjoner, er altså totalinntrykket ikke bekmørkt, selv om skyer lurer i horisonten. Norge har historisk hatt en viktig global rolle i multilateralt samarbeid om systemer for forebygging og løsning av statlige gjeldskriser. Også denne gangen ytres det håp om at Norge skal ta en aktiv rolle i nye prosesser for å sikre framgang og suksess.

I lys av synkende globale bistandsnivåer er det viktig å ha fokus på systemendringer som kan ha viktige implikasjoner uten store økonomiske utlegg. Når finansieringsviljen synker, blir det stadig mer attraktivt å vende tilbake til de avgjørende politiske diskusjonene om systemendring. Her kan Norge spille en historisk avgjørende rolle i årene som kommer.

Artikkelforfatteren sitter i den globale ekspertgruppen for gjeld som omtales i innlegget.