«Dere er superhelter som skal redde onklene deres»

Vi har snakket med to av dem som har valgt å reise hjem, Olena (32) og Yuliia (35).

Hvorfor dro dere tilbake, spurte vi.

Olena Popovych fra hovedstaden Kyiv fastslår at hun aldri hadde planer om å bo i utlandet – for i Kyiv hadde hun alt – familie, jobb og venner. 

Men den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022 endret alt.

Den ukrainske juristen sto plutselig alene med sine to sønner, de ti måneder gamle tvillingene Illia og Makar.

For å verne om barna flyktet hun til et trygt land lenger nord i Europa.

Flyktet til Norge

Det var ikke bare lett i Norge, minnes Olena. De første månedene på flyktningmottak var preget av barnas sykdom og konstant frykt. Deretter fulgte tre år med integrering i Tønsberg kommune.

Hun er takknemlig overfor Norge for støtten, men innrømmer samtidig at det var en tid med store følelsesmessige utfordringer.

– Jeg ble imponert over medmenneskeligheten i Norge. Vi fikk trygghet, varme, bolig og mat, forteller hun.

Men mens Olena var omgitt av trygghet, var hjertet hennes i Ukraina - hos brødrene sine.

Siden Olenas far er død, og moren bor i et kloster, med lite kontakt med omverdenen, er brødrene ekstra viktige for henne og sønnene.

– Det betyr at brødrene mine er min familie, og jeg må ta vare på dem, sier hun.

Én er soldat, én er krigsfange

Den eldste, Pavlo ble tatt som russisk krigsfange i Mariupol i 2022. Han var da 22 år gammel, nå 25. Hun vet lite eller ingenting om hvordan han har det.

Den yngste, 23 år gamle Mykola, er nå ved fronten. Han har forsvart Ukraina siden han var 19 år, forteller hun.

– Ved fronten fikk han hjernerystelse og posttraumatisk stresslidelse, men han er fortsatt ikke demobilisert.

Hun prøvde å kjempe for brødrene mine fra Norge, men det var for vanskelig.

– Fra ukrainske myndigheter fikk jeg hele tiden samme svar: «Personlig oppmøte er nødvendig», forteller hun.

Med et klart mål i sikte

1. mai 2025 vendte Olena Popovych og sønnene hennes tilbake til Ukraina. Først bodde de i Kyiv, men der anså hun etter hvert krigsrisikoen som for høy.

– Derfor flyttet vi til Lutsk, hvor jeg kommer fra. Det er nesten 100 km fra den polske grensen, sier Olena.

I dag reiser hun hver måned til hovedstaden. Der besøker hun koordineringssenteret for behandling av krigsfanger, etterretningstjenesten SBU og ombudsmannen.

Målet med besøkene er å søke informasjon og å bidra til løslatelse av krigsfangen Pavlo og at soldaten Mykola, som er ved fronten, skal få behandling for sine helseutfordringer.

– Jeg vil ha god samvittighet. Jeg skal gjøre alt for å redde livene deres, slik de redder vårt Ukraina. I Norge hadde jeg et rolig og trygt liv, men familien er viktigere, understreker Olena Popovych.

«Ikke dra tilbake!»

Når hun i dag blir spurt om hvilket råd hun ville gitt til andre som står overfor det samme valget, svarer hun entydig: ikke dra tilbake. Etter hennes mening har Ukraina endret seg for mye siden starten av fullskalakrigen.

– Ukraina møtte meg med en annen virkelighet. Konstante angrep, sirener, og nå også: boliger uten strøm. Folk er trette og utslitte. Hverdagen er et sjokk, sier hun.

Når vi snakker med henne, har hun bare 13 grader i leiligheten sin.

I tillegg forteller hun at Illia og Makar har vanskelig for å tilpasse seg i Ukraina. De spør stadig: «Når skal vi dra tilbake til det lille huset vårt?».

– Vi bodde i en liten leilighet i Norge, og barna ønsker å dra tilbake dit. Men jeg forklarer dem at hjemmet vårt er i Ukraina. Jeg sier til dem at de er superhelter som har kommet for å redde de to onklene sine, sier hun. 

(5. februar viste tv-kameraer jubelscener da 157 ukrainske krigsfanger i Russland ble utvekslet med et tilsvarende antall russiske i Ukraina. Det var en sjelden begivenhet, men  Olenas bror Pavlo var ikke blant de frigitte.)

«Trett av krig, men jeg er hjemme»

Ukrainske Yuliia Buhlak hadde heller ikke planlagt å bosette seg i utlandet. Men krigen endret planene.

10. april 2022 forlot hun Kyiv sammen med sin tre år gamle datter Sofiia. Først dro de til Tyskland.

Da det ble klart at krigen ville trekke ut i tid, endret de ruten.

– Norge var ikke et mål eller et bevisst valg. Snarere et trygt, midlertidig tilfluktssted. Vi ville bare endre fokus og slippe stresset. Etter hvert forsto vi at det var farlig å returnere og at krigen ville vare lenge, forklarer hun.

I Norge bosatte de seg på Gjøvik. Yuliia begynte å lære norsk. Med gode kunnskaper i engelsk som basis, var det lett å tilegne seg et nytt språk.

Datteren Sofiia begynte i en lokal barnehage.

Tilpasset seg raskt

– Datteren min tilpasset seg raskt i Norge. Etter tre-fire måneder snakket hun allerede norsk. Og etter et halvt år kunne folk ikke lenger høre forskjell på henne og norske barn, smiler moren.

I Ukraina hadde Yuliia hatt en idé – å starte salg av ulike typer mote-tilbehør (aksessoarer) laget av fiskeskinn.

I Norge arbeidet hun videre med å virkeliggjøre ideen.

– Jeg startet med armbånd, deretter begynte jeg å lage kortholdere og vesker. Jeg sydde hjemme. Bedriften vokste sakte, men sikkert – uten investeringer utenfra, kun ved å reinvestere overskuddet fra salget, sier Buhlak.

I løpet av det første året som oppstartsbedrift tjente hun nesten 5 000 euro fra salget.

– Jeg synes det er et veldig godt resultat, sier Buhlak.

Følte seg mentalt utslitt 

Til tross for den begynnende bedriftssuksessen ble de mange utfordringene i livet hennes etter hvert for mye for henne. Yuliia følte seg mentalt utslitt.

– På samme tid skulle jeg både være mamma, gründer og en person som skulle håndtere livet i Norge. Det var vanskelig, minnes kvinnen.

Men mest av alt savnet hun «en hel familie». Mannen hennes, Ievgen, ble værende igjen i Ukraina.

På grunn av begrensningene i den norske ordningen med «kollektiv beskyttelse» var det umulig for dem å dra på besøk til mannen hennes i hjemlandet.

– Beslutningen min om å reise hjem modnet gradvis. Det var et savn der som ikke kunne kureres av norsk trygghet, innrømmer Yuliia.

På slutten av 2024 vendte Yuliia Buhlak tilbake til Ukraina sammen med datteren.

– Jeg er trett av krigen, men rolig. Jeg er hjemme. Norske fjorder er vakre, men «hjemme» er stedet der du hører til, sier Buhlak.

I Ukraina fortsetter hun å utvikle aksessoar-merket sitt.

Buhlak forteller at de fleste kundene er nordmenn. Hun bestiller også fiskeskinn fra Norge.

Undersøkelse: Kun 11 prosent vil tilbake

Kun 11 prosent av ukrainere som har kommet til Norge som følge av krigen er klare til å reise tilbake når det blir fred, framgår det av en årlig undersøkelse fra By- og regionforskningsinstituttet (NIBR) ved OsloMet. 47 prosent sier at de planlegger å bli værende.

Vilde Hernes, seniorforsker ved NIBR på OsloMet, understreker at det er vanskelig å forske på dem som allerede har dratt. Derfor må årsakene til retur ofte analyseres gjennom utfordringene til dem som fortsatt befinner seg i Norge.

Ifølge henne har forskerne gjennomført et begrenset antall intervjuer med personer som allerede er i Ukraina. Dette gir likevel ikke tilstrekkelig grunnlag for å analysere generelle trender.

– Årsakene til at man reiser hjem er individuelle. Det kan for eksempel være en syk mor som trenger pleie, eller behovet for å se etter et hus, sier Hernes.

Usikkerhet og frykt

Basert på spørreundersøkelser blant ukrainere i Norge peker hun likevel på noen faktorer som kan påvirke ukraineres beslutning om å reise hjem eller ikke.

De viktigste er usikkerhet og frykt for hva som skjer når den kollektive beskyttelsen utløper.

– Kollektiv beskyttelse er midlertidig, og myndighetene sier rett ut: «dere må reise tilbake når det blir fred». Dette er en stor psykisk belastning. Det kan hindre folk i å legge innsats i integrering, fordi de vet at de når som helst kan bli sendt hjem, påpeker seniorforskeren.

Den norske ordningen for bosetting i kommunene påvirker også ukrainernes holdninger. Hvis man ønsker stønad, må man bo der man blir bosatt.

– For noen er dette vanskelig dersom de blir bosatt i svært avsidesliggende lokalsamfunn eller på steder der klimaet er mye tøffere enn det de er vant til, konstaterer forskeren.

De som ikke har funnet jobb i Norge og ikke får brukt sin utdanningsbakgrunn og faglige kvalifikasjoner, vurderer også oftere å reise hjem, forteller hun.

Samtidig påpeker Hernes at det foreløpig er betydelig færre ukrainere som forlater Norge sammenlignet med de som forlater nabolandene våre.

Flere velger å returnere

Ifølge tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) har nesten 85 000 ukrainere nå kollektiv beskyttelse i Norge. Dette utgjør omtrent 1,5 prosent av landets befolkning.

Siden 2023 er det registrert 15 197 vedtak om avslag på forlengelse av kollektiv beskyttelse for ukrainere. Det høyeste antallet var i fjor, med 7 549 vedtak. I 2026 har 381 personer allerede fått avslag.

I tillegg observerer UDI en tendens til økning i antall returer. Økonomisk støtte som gis for å reise hjem, fungerer også som en motivasjon for dette.

– Vi har to ordninger: assistert retur og tilbakevending, sier leder for Returfaglig enhet i UDI, Vibeke Jørgensen.

Hun forteller at assistert retur gjelder personer som har fått avslag på asylsøknaden, mens tilbakevending er for personer med oppholdstillatelse som frivillig ønsker å reise hjem.

Støtten til assistert retur er 15 000 kroner ved søknad før utreisefristen og 5 000 kroner etter fristen. Støtten gis per person; barn under 18 år mottar i stedet 10 000 kroner per barn. Støtten til tilbakevending er 15 000 kroner per person, i tillegg til 2 500 kroner til dekning av egenorganisert reise for ukrainere

Siden begynnelsen av fullskalakrigen har 4642 personer reist til Ukraina med tilbakevendingsstøtte.