Tar USAs tålmodighet med Israel slutt?

Jørgen Jensehaugen Jørgen Jensehaugen Jørgen Jensehaugen Seniorforsker ved PRIO og forfatter av En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten

Seniorforsker ved PRIO og forfatter av En kort introduksjon til Israel–Palestina-konflikten

Dette er en kronikk. Meninger i teksten er skribentens egne.

Hamas ble enig med USA og The Board of Peace om en avvæpning som skulle kobles til en israelsk tilbaketrekning fra Gaza, fredag 31. juli.

Dette var tilsynelatende meget gode nyheter og pekte på en mulig vei ut av den dype tragedien i Gaza. Like oppsiktsvekkende var det at president Donald Trump virket å ha vært mer enig med Hamas enn med Israel.

Israels svar var imidlertid en entydig avvisning. Dette kom både i form av tydelige uttalelser fra landets politiske ledelse og en intensivert bombing på den raserte landstripen, mens det teknisk sett er en våpenhvile.

Dette peker på et gjennomgangstema i Midtøsten.

I både Libanon og Syria har Israel fortsatt militære kampanjer etter at president Trump erklærte at disse måtte ta slutt så han kunne få på plass en avtale.

På Libanon-fronten skjulte ikke Trump sin frustrasjon med statsminister Netanyahu: «You’re fucking crazy. [...] I’m saving your ass. Everybody hates you now. Everybody hates Israel because of this.»  Ikke småtteri.

Forholdet endres

Det er likevel et stort gap mellom retorisk press og faktisk press.

Så lenge USA fortsetter å forsyne Israel med våpen og beskytte landet i FN, er insentivene Israel har for å stanse sin krigføring begrenset.

Retorikken er likevel en indikasjon på en relasjon i endring.

I praktisk politikk har amerikansk støtte til Israel ikke vært dypere enn nå, og palestinerne er dårligere behandlet enn noensinne, men samtidig skjer det en bemerkelsesverdig endring i den amerikanske opinionen.

Et stort spørsmål som henger over internasjonal politikk er når denne folkeopinionen kommer til å få utslag i amerikansk utenrikspolitikk, og hva det i så fall vil bety i Midtøsten.

Amerikanerne vender ryggen til Israel

I februar 2026 publiserte Gallup en meget oppsiktsvekkende meningsmåling, med sammenlignbare resultater tilbake til 2001. Her ble amerikanere spurt ulike spørsmål om synet deres på Israel-Palestina-konflikten.

I befolkningen som helhet, sympatiserte 36 prosent mer med israelere, mens 41 prosent sympatiserte mer med palestinere. Det er altså nå flere amerikanere som sympatiserer mer med palestinere enn med israelere. Ti år tidligere hadde de tilsvarende tallene vært 62/15.

Da Gallup gikk dypere inn på hva forskjellige grupper amerikanere hadde svart, var det kun to grupper som sympatiserte mer med israelere enn de sympatiserte med palestinere.

De to gruppene var de som identifiserte seg som republikanere og aldersgruppen «55 og eldre». Men også i disse to gruppene hadde det skjedd en dreining. I aldersgruppen 55+ hadde dreiningen fra 2016 til 2026 vært fra 72/11 til 49/31. For republikanere hadde det i samme tidsrom gått fra 79/7 til 70/13.  

Rifter i Maga-bevegelsen

Men selv om Donald Trump og republikanerne har ført USA langt ut i en pro-israelsk retning, og selv om det store flertallet av republikanere fortsatt sympatiserer mer med israelere, så er dette et av de feltene hvor Maga-koalisjonen slår sprekker.

Republikaneren Marjorie Taylor Greene var blant de første i partiet til å kalle Gaza-krigen et folkemord.

Før dette var Taylor Greene blant annet berømt for å ha snakket om rom-lasere kontrollert av jødiske kapitalinteresser. Noe lignende ser man med den berømte kommentatoren Tucker Carlson.

Dette illustrerer at noe av den økende Israel-kritikken er direkte koblet til antisemittiske holdninger. Men å avfeie endringen i synet på Israel i USA ved å peke på konspiratorisk orienterte politikere som Taylor Greene blir altfor enkelt. 

Amerikanere stemte ikke på Trump på grunn av hans utenrikspolitikk, men veldig mange av dem som tok utenrikspolitikk med i beregningen ønsket seg en slutt på «evigvarende kriger».

Dette begrepet forbindes gjerne med amerikansk militær involvering i Midtøsten. Hvorfor skal vi ofre amerikanske liv og bruke enorme mengder penger i kriger der ute når behovene er enorme her hjemme?

USAs krig med Iran – som hopper mellom eskaleringer, forhandlinger og våpenhviler – ble startet sammen med Israel, og ble igangsatt etter sterk oppfordring fra Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Krigen skaper ustabilitet i Midtøsten, svekker USAs troverdighet internasjonalt og øker prisene i USA.

Det motsatte av det Trump gikk til valg på.

Gaza ble et vannskille hos demokratene

Det er umulig å forutsi hvor den amerikanske smerteterskelen for hva Israel kan foreta seg faktisk går. Men for demokratene er det mye som tyder på at den grensa er nådd. Den gikk i Gaza.

Hvilke implikasjoner det får, avhenger både av om det blir en demokrat som vinner valget i 2028 og i så fall hva slags demokrat det er.

I den nevnte Gallup-rapporten så man at andelen demokrater som hadde sympatisert mer med israelere, hadde falt fra 53 prosent i 2016 til 17 prosent i 2026. Andelen som sympatiserte mer med palestinerne, hadde økt fra 23 prosent i 2016 til 65 prosent i 2026. En lignende type sympati-endringer så man for aldersgruppen 18–34 i befolkningen som helhet. Det er enorme endringer på kun et tiår.

Det har blitt påpekt at Kamala Harris tapte mange velgere på grunn av sin Israel-støtte og at hun ikke evnet å høre på partiets Palestina-aktivister. Det er også åpenbart at hennes kobling til Bidens Gaza-politikk bidro til å svekke hennes evne til å mobilisere den aktivistiske grasrota i partiet.

Siden da har synet på Israels krigføring, okkupasjonspolitikk og amerikanske våpenleveranser blitt sentrale temaer i debatten i Det demokratiske partiet. Dette gjelder åpenbart for partiets mest venstreorienterte politikere. Mer oppsiktsvekkende er det at partiveteraner som Nancy Pelosi har stemt mot våpenleveranser til Israel.

Dette er langt fra en enveisutvikling. Israel har veldig mange støttespillere i USA, og lobbygrupper som AIPAC mobiliserer på høygir.

Kandidater kan derfor tape velgere på å være kritikere av Israel, men de kan også tape velgere på å ikke være det. Det at debatten er så opphetet og tydelig tilstedeværende, er en markant utvikling.

Utenrikspolitisk treghet

Amerikansk politikk er notorisk for å være ledet av gamle menn. Enten det gjelder Biden eller Trump, er dette en generasjon som har blitt oppfostret på en tilnærmet ubetinget støtte til Israel. At slike politikere er i utakt med egen befolkning, er derfor ikke noen stor overraskelse.

Koblingen mellom de to landene er også dyp. Enten det gjelder politiske sympatier, teknologi- og våpenindustrien eller strategiske allianser, er samarbeidet betraktelig, institusjonalisert og har lange historiske røtter. Det endres ikke over natten.

Men hva skjer hvis kombinasjonen av den endrede folkeopinionen og den utenrikspolitiske kostnaden ved den tette sammenkoblingen mellom de to landene blir for stor for USA? Dette er et spørsmål israelske politikere burde ta på det største alvor.

Det gjør de tilsynelatende ikke.

I stedet opptrer Israel som om dette er deres beste mulighet til å utvide landets territorium, fordrive palestinere og renske grenseområdene. Det har de fått lov til å fortsette med. Men hva hvis USAs beskyttende hånd skulle forsvinne?